Ordet og Jesus

Vi vet utifra Johannes 1 at Jesus Kristus (hans Hebraiske navn er Yeshua) er Guds ord. Men hva betyr det egentlig at Han er Guds ord når vi vet det ikke betyr at Han er Gud, men det heller ikke betyr at Han er bare menneske? Hvordan kan 1.Mosebok 27 være nøkkelen vi trenger for å forstå hvordan Yeshua er Guds ord, men ikke Gud, men heller ikke bare menneske? Og hvilken sammenheng har disse tingene med 2.Mosebok 20 og de 10 bud? 

Johannes

Om du noen gang har oversatt en tekst fra Norsk til Engelsk, så vet du utfordringen med å finne Engelske ord som betyr det samme som på Norsk og bærer med seg samme mening. Men fordi alle språk er forskjellig i større eller mindre grad, så vil du i likhet med alle oss andre oppleve at du ikke alltid finner ett godt nok ord på Engelsk som bærer med seg den tilsvarende betydningen på Norsk. For av og til så må du velge ord som på Engelsk har flere betydninger, og derfor øker mulighetene for misforståelser. Den eneste muligheten man da har for å sikre at den orginale meningen bak teksten kommer frem er å spørre seg selv: Hvilket Norsk ord er det du har tenkt på når du oversatte til Engelsk?

På samme måte er det for Johannes når han skriver sin tekst i Johannes evangeliet på Gresk. Morsmålet til Johannes var ikke Gresk, det var Hebraisk. For de som har lest litt Hebraisk og litt Gresk, så vet du at de to språkene er veldig forskjellig så man kan ikke alltid finne ett tilsvarende ord på Gresk som på Hebraisk. Ett slikt eksempel er ordet logos som Johannes bruker i Johannes 1:1 og som vi på Norsk oversetter til «ordet.»

Når Johannes skriver logos så tenker han på hebraisk og da tenker han på det Hebraiske ordet davar. Om vi skal forstå hvordan Jesus er ordet (logos på Gresk, Davar på hebraisk) så må vi først spørre oss selv: Hva betyr Davar på Hebraisk?

Davar og 1.Mosebok 27

I 1.Mosebok 27 leser vi den kjente fortellingen om hvordan Jakob lurer sin far Isak til å velsigne han. Den velsignelsen som Isak uttaler over Jakob skulle egentlig vært gitt til Esau, Jakobs bror. Men fordi Rebekka (mor til Jakob og Esau) vil at Jakob skal ha den, så hjelper hun han å lure faren Isak. Når Esau kommer tilbake og det går opp for Isak og Esau hva som har skjedd, så sier Isak noe merkelig: Jakob er nå velsignet, jeg kan ikke ta det tilbake.

Jeg vet ikke med deg, men jeg har ofte tenkt: Jakob stjal den velsignelsen, hvorfor kunne ikke bare Isak sagt at den gjelder ikke lengre siden du ble velsignet på uærlig vis?

Svaret på dette spørsmålet ligger i ordet davar som på Hebraisk betyr ord. Betydningen av ordet Davar er både det som blir sagt, men også at det har en skapende energi og en substans så det blir noe fysisk og levende med en egen eksistens. Så når Isak uttaler velsignelsen over Jakob, og Jakob tar imot den, så kan ikke Isak ta det han har sagt tilbake selv om han vil fordi Jakob har allerede tatt imot de ordene. De ordene som Isak sa er bærer av sin egen eksistens, de har en substans, de har ikke en egenvilje, men de er også en del av Isak uten å være Isak siden de Isaks ord sendt ut fra han.

2.Mosebok 20

Når Israel får loven så tenker vi kristne ofte at det var kun de 10 bud på steintavlene. Men om du leser teksten, så står det i alle våre Bibler at hele Toraen (alle de 613 budene) ble skrevet ned på de to steintavlene. På Hebraisk, så står det at disse budene var Yehovahs davar, oversatt direkte til Norsk: Yehovah (Gud har ett navn og det er Yehovah) sitt ord til Israel.

I likhet med Isaks sitt ord som han uttalte over Jakob, så har Yehovah sitt ord som Han gav til Israel  en egen eksistens, en substans, ikke en egenvilje, de er en del av Yehovah uten å være Yehovah fordi de er sendt ut fra Yehovah.

Johannes 1:1 og Jesus som Yehovahs davar

Når Johannes skriver «i begynnelsen var ordet og ordet var hos Gud og ordet var Gud/(kan også oversettes som og ordet tilhørte Gud» så bruker han det Hebraiske ordet davar og oversetter det til det Greske logos.

Vi vet nå at davar betyr de ord du sier, som har sin egen eksistens, en substans uavhengig av den som har sagt de, har ikke en egenvilje, er en del av den som har sagt de. Vi vet også at Johannes bruker det samme ordet her for Guds ord som i 2.Mosebok for loven. Begge to er Yehovahs davar, og vi vet fra Bibelen at Yehovah vår Gud forandrer seg ikke. Det betyr at det som er Yehovah sitt davar i 2.Mosebok 20 er Yehovah sitt davar i Johannes 1:1.

Da forstår vi at Jesus er det samme ordet som Yehovah gav til Israel i 2.Mosebok 20, derfor kan vi med rette si at Jesus er Moseloven fordi Jesus er Yehovahs davar. Så om du forkaster Moseloven (ha i bakhodet at her snakker vi Yehovahs Moseloven og det er kun den skriftlige. Den muntlige er menneskers moseloven, påfunnet av mennesker. Den er umulig å følge) så forkaster du Yehovah sitt davar som da blir det samme som å forkaste Jesus. (Matt 7:21-23).

Men da skjønner vi også at hvordan Yeshua er Guds ord, men Han er ikke Gud, men Han er ikke bare menneske heller.

For du husker hvordan davar på hebraisk betyr det talte ord som har sin egen eksistens, en substans uavhengig av den som har sagt de, men allikevel ett med de, har ikke en egenvilje? Slik som i Isaks tilfelle, Isaks velsignelse var Isaks ord og derfor 100% ett med Isak. Men i det øyeblikket de ordene forlot Isaks lepper så tok de en egen substans uten å ha en egenvilje. I det øyeblikket Jakob tok imot den velsignelsen, så ble Isaks ord ett med Jakob og da kunne ikke Isak ta de tilbake igjen.

På samme måte er Yeshua ett med Yehovah, har sin egen substans samtidig som (fordi han er ett med Yehovah) er ett med Yehovahs substans, men ikke en egenvilje. Så på den måten er det rett å si at Yeshua er ikke Gud, på samme måte som de ordene var ikke Isak. Men Han er ett med Gud, på samme måte som de ordene var ett med Isak. Men fordi de ordene ikke var Isak, så er Isak større enn de ordene på samme måte som Yeshuas Gud (Yehovah) er større enn Han.

Så er det en ting til vi må ta med:

I det øyeblikket Jakob tok imot de ordene, så ble de en del av han. På samme måte blir Yeshua en del av deg i det øyeblikket du tar i mot Han. Men hvordan tok Jakob imot? Han handlet på hva han hørte, så fra den dagen av levde han som om han var velsignet ett med de ordene. Alt hva han sa og alt hva han gjorde bar preg av ett menneske velsignet av Gud (selv om livet hans ikke var lett). På samme måte tar vi imot Yehovahs ord som vi kaller for Yeshua. Når vi hører og vi gjør hva Yehovahs ord sier, så alle rundt oss kan se at vi er Yehovahs folk fordi vi lever etter Yehovahs lov slik Yeshua viste oss, så er vi ett med substansen i Yeshua og substansen i Yehovah. (1.Johannes 2, Johannes evangeliet).

Derfor er det ikke å nedvurdere Jesus når vi sier Han ikke er Gud fordi vi sier oss bare enig med hva Han selv sa om seg selv. Det er heller å vise respekt for hvem Han virkelig er, ikke Gud, men heller ikke bare ett menneske, men istedenfor Yehovahs davar.