Apostelmøtet i Jerusalem
Apg 15:19-21 sammen med Apg 15:1-2, danner i stor grad grunnlaget for hvordan vi kristne forholder oss til Moseloven. For du har sikkert i likhet med meg hørt det sagt at versene 1-2 og 19-21 beviser at jøder og hedninger som tror på Jesus, trenger bare å holde seg vekke fra det som er smittet av avguder, fra hor, det som er kvalt og fra blod. Selv om det er lett å forstå hvordan man kan komme til en slik konklusjon, så gir det oss en hel del språklige og teologiske utfordringer vi ikke bare kan hoppe bukk over. Som f.eks vers 21 virker veldig merkelig og som det ikke hører hjemme med vers 19-20 om en slik konklusjon er rett. Andre spørsmål er hvorfor vers 1-2 sier «omskjært etter den skikk vi har» og ikke «omskjært etter den lov vi har»? Vi har da to valg; enten bare godta at vi ikke vet svaret på disse spørsmålene men hvordan kan vi da vite at det vi ellers tror på er sant? Eller prøve å finne svarene på disse spørsmålene så vi kan vite helt sikkert at det vi tror på stemmer med Bibelen.
Lov eller tradisjon?
I Apostlenes gjerninger 15:1-2 leser vi: Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses, kan dere ikke bli frelst. 2Det oppsto da strid, og Paulus og Barnabas fikk et heftig ordskifte med dem. Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem.(Norsk Bibel 88/07)
Ved første øyekast, så er versene 1-2 enkle å forstå. En gruppe mennesker kom ned fra Judea og sa: Dere må bli omskåret for å bli frelst. Paulus og Barnabas var uenig i dette, og kompromisset ble at apostlene i Jerusalem skulle avgjøre om omskjærelse er nødvendig for frelse eller ikke. Men har du noen gang lurt på hvorfor mente denne gruppen omskjærelse er påkrevd for frelse? Om vi leser Norsk Bibel 88/07 oversettelsen, så var det «etter den skikk vi har fra Moses». Hvorfor velger Norsk Bibel å bruke ordet «skikk» her istedenfor «lov» om dette er snakk om omskjærelse iflg.Moseloven?
Svaret på disse spørsmålene er enklere enn du tror:
Store norske leksikon sier en skikk er det samme som en tradisjon. Som f.eks mange har som skikk rundt juletider å spise risengrynsgrøt med mandel skjult i grøten. En tradisjon kan for noen bli så hellig og viktig at de behandler den som en uskreven lov. Da kan alle som ikke lever etter deres lov bli behandlet som om de hadde gjort noe virkelig galt. Derfor er det ikke så uvanlig å høre det sagt rundt juletider: «Det blir ikke jul om vi ikke har….». Når man sier man vet det ikke blir jul om man ikke gjør jul slik man alltid har gjort det, så vet man at man har falt i den fellen å gjøre en skikk og en tradisjon til en uskreven lov.
Ikke en lov, men en skikk
Når da Norsk Bibel 88/07 sier «etter den skikk vi har fra Moses» så forstår vi at her er det ikke snakk om Moseloven gitt oss av Gud, men om tradisjoner som blir gjort om til lov. Vi ser dette også når vi leser Apg 15:1 på Gresk; for ordet ethos er det ordet Norsk Bibel oversetter som skikk. Ethos betyr på Gresk en skikk eller en tradisjon, mens nomos på Gresk betyr lov. Nomos brukes ikke her i Apg 15:1-2, dette forteller oss noe veldig viktig: Den gruppen mennesker som sa «Dere må bli omskåret for å bli frelst» var ikke opptatt av Moseloven i det hele tatt. De var en gruppe ufornuftige mennesker som hadde tatt en Jødisk tradisjon og gjort den om til en lov og sa: Om dere ikke følger våre skikker og våre tradisjoner, så er dere ikke frelst.
Gjør vi kristne noe liknende i dag?
Ikke nødvendigvis når det gjelder omskjærelse, men vi gjør det på andre måter. Som f.eks vi har kirkesamsfunn som sier: Om du ikke taler i tunger, så er du ikke frelst/like mye kristen som oss. Eller kirkesamfunn som sier, om du ikke bekjenner deg til den Nikenske trosbekjennelse så er du ikke frelst. Tungetale, trosbekjennelser eller hva det enn måtte være er menneskeskapte skikker som i seg selv kan ha mye godt med seg. Men når vi gjør en skikk om til en lov, så blir vi loviske. Blir vi loviske, så advarer Galaterbrevet oss at vi kan falle ut av nåden.
Når vi nå vet at 15:1-2 handler om en Jødisk tradisjon som sa man måtte bli omskjært med en gang man kom til tro (du finner denne tradisjonen nedskrevet i Talmud), så forstår vi noe veldig viktig: Vi kan ikke lengre bruke Apg 15:1-2 som bevis på at vi som tror på Jesus ikke skal holde Moseloven.
Jakob sa at Moseloven gjelder i dag
Om det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag, og det skal være bevist i versene 19-20, så må tankerekken og tema stoppe i vers 20. Men da blir vers 21 veldig merkelig og tydeligvis ikke noe som hører hjemme der siden det er helt motsatt tema av versene 19-20. Svaret på dette er også enklere enn du tror, for når vi ser på den Norske oversettelsen av vers 21 så begynner den med det lille ordet for. Dette lille ordet for er jo vanlig Norsk for å vise at setning 21 er forbundet med setning 20 og det er samme tema i begge to. For å nøste videre opp i dette, la oss se hva vers 21 sier på Gresk:
På Gresk står dette i vers 21: gar Mōusēs Mōusēs Mōusēs Mōusēs kēryssō echō kēryssō echō kēryssō echō kata kata polis ek archaios genea anaginōskō anaginōskō en ho synagōgē kata pas sabbaton.
Første halvdel av setningen er identisk med Norsk Bibel sin oversettelse, «For Moses», så vi skjønner at også på Gresk er versene 20 og 21 forbundet. Men ordet som følger etter Moses er for oss veldig interessant:
Kēryssō echō som vi oversetter «forkynner». Om vi skal oversette kēryssō echō direkte, så betyr det å forkynne med høy lyd med advarsel om konsekvensene av ikke å handle på hva som blir sagt. Så det Jakob egentlig sier her i begynnelsen av vers 21 er dette: For Moses blir forkynt så alle kan høre konskevensene av ikke å leve etter Moseloven.
I neste del av setningen er identisk med den Norske oversettelsen «i hver by fra gammel av.» Men så kommer vi på nytt over noe veldig interessant:
Anaginōskō som vi oversetter «blir opplest». Om vi skal oversette anaginōskō direkte, så betyr det å lese opp Guds ord som holder oss ansvarlig for hva vi hører.
Så det Jakob sier her er: Det er konsekvenser når du hører Moseloven forkynt men velger ikke å leve etter den. En av de konsekvensene er, iflg.Jakob, at Gud holder deg ansvarlig for det.
Hvem omvender seg og til hva?
I vers 19 så oversetter vi på Norsk det slik: Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem av hedningene som omvender seg til Gud. (Norsk Bibel 88/07)
Når Norsk Bibel velger å oversette det Greske ordet ethnos som «hedningene» så er det en veldig uklar og utydelig oversettelse som lett åpner opp for misforståelser. Ethnos betyr alle de som bor utenfor Israels grenser, derfor kan ethnos bety hedning (noen som tilber en annen gud) men det kan også bety noen som tilber Israels Gud men som er bosatt i ett annet land. Derfor kan ethnos også bety alle de av Jødisk tro og Israels avstamning som bor i den Jødiske diaspora i utlandet. Når da Norsk Bibel velger å oversette det som «hedningene» så blir det en veldig dårlig oversettelse.
Hvordan skal vi vite hvem disse ethnos er? Ved å se på det neste Greske ordet som føger rett etterpå.
Det neste ordet som følger etter ethnos er epistrephō. Direkte oversatt betyr epistrephō å komme i lydighet tilbake til der eller den du har vært hos før. Derfor ville det vært rett å si om frafallne kristne som kommer tilbake til Jesus at de epistrephō tilbake til troen. Dette ene ordet forteller oss også noe veldig viktig; Disse som er ethnos har tidligere i gamle dager tilbedt Israels Gud, men så falt fra lydigheten til Israels Gud for nå å komme tilbake igjen. Derfor skjønner vi at disse det er snakk om som vender tilbake igjen er Israels etterkommere som i oppfyllelsen av Guds løfter til Israel kommer tilbake til Moseloven og sin sanne identitet som Guds folk.
Hvem er det de omvender seg i lydighet til? Er det til Jesus eller er det til Jesu Far? På Gresk står det at de omvender seg til theos som alltid blir brukt i forbindelse med Yehovah og aldri i forbindelse med Jesus. Men som Apostlenes gjerninger også forteller oss, Jesu død er selve grunnlaget for at de kan komme tilbake igjen til lydighet til loven. Derfor må ikke dette tolkes dithen at Apostlenes gjerninger helt utelukker eller nedvurderer korsets betydning her.
Den opprinnelige meningen bak Apg 15:19-21
Når vi nå har lest Apostlenes gjerninger 15:19-21 på Gresk, så kan vi forstå meningen bak det som blir sagt her så mye bedre enn før:
«Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det vanskelig for Israel når de kommer tilbake i lydighet og kjærlighet til Yehovah. Men vi skal skrive til dem at de skal avholde seg fra det som er smittet av avgudene, og fra hor og fra det som er kvalt og fra blod. For vi trenger ikke å lære dem opp i loven da Moses forkynnes i alle byer og synagoger, så de vil veldig fort lære den og bli advart om konsekvensene av å ikke følge Moseloven»
Ser du nå hvordan vers 21 plutselig gir veldig mye mening og ikke lengre virker malplassert?
Så hva vet vi så langt?
Jo vi vet at Apg 15:1-2 ikke handlet om Moseloven i det hele tatt, men om Jødiske tradisjoner og skikker som mennesker gjør om til en uskreven lov. Vi vet også fra Apg 15:1-2 at spørsmålet apostelmøtet skulle ta opp var: Skal Israelittene som kommer tilbake til Moseloven og Yehovah, gjennom Jesu Blod, bli pålagt å følge Jødiske kulturelle skikker og tradisjoner? Til det sier Apostlene ett klart nei. Det eneste Israelittene skal tenke på er å omvende seg fra det som er smittet av avguder, fra hor, fra det som er kvalt og fra blod. Resten av loven kan de ikke unngå å lære og høre om siden de er en del av synagoge systemet og byene.
Nå tenker kanskje du som leser dette; men det kan da ikke stemme fordi disse var jo kristne og de gikk i kirken ikke i synagogen. I dag i år 2022 så går kristne i kirken og jøder i synagogen, det er helt rett. Men den gangen når Apostelmøtet foregikk, så fantes det ikke noe skille mellom kirke og synagoge, samfunnet var heller ikke slik som vårt samfunn som har ett skarpt skille mellom det sekulære og religion. Den gangen var religion og tro hele samfunnet og alle gikk i synagogen som fungerte både som religiøs samlingsplass men også som ett samfunshus for sosiale tilstelninger. Vi må derfor som kristne ikke gjøre den feilen at vi leser år 2022 og vår kultur, vår religion, vår samtid inn i Bibelen.
Hva kan vi lære av Apg 15?
Det første og mest åpenlyse er at vi kan ikke lengre bruke Apg 15 som bevis for at vi kristne ikke skal følge Moseloven. Om vi allikevel velger å gjøre det, så leser vi noe inn i teksten som ikke står der hverken på Gresk eller på Norsk. Leser vi bevisst noe inn i teksten som ikke står der, så mister vi vår intellektuelle troverdighet men vi vil også fremstå som mye mindre troverdige når vi er ute og evangeliserer. For når vi er ute og evangeliserer, så møter vi på ufrelste mennesker som er vel i stand til å lese Bibelen selv og mange av de kan mer Gresk og Hebraisk enn de fleste av oss. Om vi presenterer dem for ett budskap de selv kan se ikke stemmer med Bibelen, så faller vårt vitnesbyrd om hva Jesus har gjort for oss igjennom og mister sin kraft.
Det andre er viktigheten av å ikke gjøre skikker og tradisjoner til uskrevne lover, om Bibelen ikke sier det er en lov så har ikke vi rett til å gjøre det til en lov. Som f.eks kirkesamfunn som sier man må bekjenne seg til den Nikenske trosbekjennelsen for å være en kristen, eller kirkesamfunn som sier man må tale i tunger for å være frelst/være en åndsfylt sterk kristen. Begge deler er kulturelle skikker og tradisjoner som er gode i seg selv, men om ikke Bibelen sier noe om den Nikenske trosbekjennelse eller at tungetale er ett kriterie for frelse, så har ikke vi rett til å gjøre det til ett kriterie for frelse.
Det tredje men kanskje viktigste av alt; i møte med brødre og søstre i Herren fra fremmede kulturer både fra andre nasjoner men også innad i Norge (som f.eks når mennesker blir frelst fra Norske subkulturer som f.eks hardrock miljø, sportsmiljø o.a ), så forteller Apg 15 oss viktigheten av å tillate dem å ha sine kulturelle uttrykk så lenge ikke Bibelen sier det er galt. Men dette virker motsatt også, vi som Nordmenn er tillatt å ha vår kultur og våre kulturelle uttrykk så lenge ikke Bibelen sier det er galt.