Vi kristne hører ofte «du skal ikke dømme» når vi forteller andre at de trenger frelse fra synd. Samtidig, så vet vi som kristne at vi er satt her til å advare og gjøre mennesker rundt oss oppmerksom på at de trenger frelse. Så hvordan kan vi på en bibelsk måte svare beskyldninger om at vi dømmer dem, samtidig som vi gjør det vi er satt til å gjøre?
Det første er å sørge for at det samsvar mellom hva vi tror på og det livet vi lever, og det er her vi kristne oftest kommer til kort. Vi har en lei tendens til å glemme at de vi vitner til har oftest lest Bibelen mer enn de fleste kristne. Så når vi f.eks møter noen som har tatt abort, og vi helt rett forteller dem at abort er synd, så vet de ofte nok om bibelen til å kunne gjenkjenne synd i våre liv. De vet f.eks at bibelen sier gjengifte og skilsmisse er synd, men om de møter deg som er på ditt andre eller tredje ekteskap som snakker til dem om hvor store syndere de er, så føler de seg rettmessig fordømt. Vi kommer desverre ikke utenom det at vi må først feie for egen dør, før vi kan gjøre det vi er satt til og advare andre om synd i deres liv. Gjør vi ikke dette, så dømmer vi fordi da godtar vi synd i vårt liv men ikke synd i andres liv, og det er hykleri.
Hvorfor er det blitt slik?
Pga to ting, fordi de færreste kristne virkelig studerer Bibelen. Og fordi de fleste kristne er dispensasjonalister mens de vi vitner til ikke er det.
Fordi de fleste kristne er dispensjonalister, så tror de at det er noe som heter kirkens og nådens tidsalder som vi er i nå. Fordi vi er i nådens tidsalder, så gjelder ikke Moseloven lengre. Nå gjelder bare de store syndene som mord, homofili, abort, og store tyverier. De små syndene, som hor, gjengifte, skilsmisse, løgn , sabbatsbudet, matlovene og tvyeri i liten skala var bare for lovens tidsalder som tok slutt på korset.
Om du derimot leser Bibelen uten å fortolke den gjennom dispensasjonalismen, så vil du få en helt annen forståelse. Da skjønner du at synd i Gamle Testamentet, og synd i Ny Testamentet er ikke forskjellig. I begge testamentene, så er det like mye hor å skille seg og gifte seg på nytt som å leve ut sin homofile seksualitet. Det er like mye tyveri å stjele fra en bank, som å stjele fra din familie for å «gi tiende» når konsekvensen blir at du ikke kan møte din families økonomiske behov. Det er like mye avgudsdyrkelse å bryte sabbaten i gamle som i nye testamentet.
Vi har ingen rett til å si til noen at de lever i synd vist vi selv lever i synd og ikke gjør noe aktivt for å rette opp i det.
Men om vi gjør det Bibelen sier vi skal gjøre, og vi omvender oss fra vår egen synd først (feier for vår egen dør), så har vi rett til OG plikt til å advare andre som lever i synd.
Om de da føler seg fordømt så er det ikke vi som fordømmer, det er Yehovah som har allerede dømt og vi som er budbærere.
