Har du noen gang lurt på hva Paulus forsøkte å si til oss i Galaterbrevet?
La oss sammen lese Galaterbrevet 1 og 2, vi leser mens vi husker på at Paulus ble født som en jøde, levde hele sitt liv som en jøde og døde som en jøde. Som en jøde så tenkte han på måter som er veldig forskjellig fra vår måte å tenke på. Som du vil se, så vil Galaterbrevet åpne seg opp på en helt ny måte når du tar dette med i betraktning. Så la oss lese sammen fra Galaterbrevet 1.
1Paulus, apostel, ikke utsendt av mennesker eller ved noe menneske, men i Jesus Kristus og i Gud, vår Far, som reiste ham opp fra de døde
Noe av det første vi legger merke til, her i vers 1, er Paulus sin vektlegging av rangordningen mellom Jesus og Yehovah. Han skiller helt klart mellom Jesus og Gud, han sier ikke at Jesus ikke er Gud, men han bekrefter hva Jesus selv sier at Yehovah er større enn Jesus og Han er Jesus sin Gud.
Hver gang vi leser at Paulus bruker uttrykket i Jesus Kristus eller i Gud, så må vi også spørre oss selv hva han mener med det. Vi vet fra Romerbrevet at hver gang Paulus sier han er i Jesus, eller i Gud, så mener han det samme som Johannes og Jesus. Det å være i Jesus, og å være i Gud er noe man bare er om man lever etter den skriftlige Moseloven slik som Jesus levde (1.John 2:6) og slik Jesus sa vi skulle leve for å være i Han og i Hans Far (Johannes 14)
2 jeg, Paulus, og alle mine søsken her hilser menighetene i Galatia: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus,
Her igjen ser vi rangordningen mellom Jesus og Gud. Paulus sier fred fra Yehovah vår Far og Gud først, også fra Herren Jesus Kristus. Paulus bekrefter her at Yehovah er større i rang enn Jesus.
4 han som ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i. 5 Ham være ære i all evighet! Amen.
Jesus ga seg selv for våre synder, men Han gjorde det fordi Yehovah vår Gud og Far ville det for å fri oss ut fra den onde tiden vi lever i. Derfor heter Jesus på Hebraisk Yeshua som betyr Yehovah frelser. Så det er Yehovah som er vår frelser, Jesus er porten for frelse.
Hva er ondt iflg.Bibelen? Om du leser Gamle Testamentet og Nye, så er det klart at alt som er synd er ondt. Ny Testamentet sier det er synd å gjøre noe som Moseloven forbyr, så når Yehovah bestemte at Jesus skulle fri oss ut fra den onde tiden vi lever i, så gjorde Yehovah det med det mål for øyet at vi skulle omvende oss fra å leve lovløst til å holde loven. Og fordi Jesus gjorde dette, så fortjener Han æren i all evighet.
Det at Jesus fortjener all ære ser vi igjen i Åpenbaringsboken hvor de faller ned og ærer lammet som åpner rullen. Men vi må ikke lese noe inn i den teksten hverken her eller i Åpenbaringsboken som ikke står der. Fordi vi finner andre steder at man kan ære noen uten å tilbe de, så hverken her eller i Åpenbaringsboken finner vi at vi skal tilbe Jesus selv om vi skal ære Jesus. Hvorfor er dette viktig? Fordi om du tror vi skal tilbe Jesus, så tror du på en Jesus som sier det er ok å leve lovløst. Loven sier vi skal kun tilbe Yehovah, ingen andre. Men om du tror på en Jesus som sier det er ok å ære Jesus, men tilbe Yehovah, så tror du på en Jesus som opprettholder loven.
Når det er sagt, Jesu navn på Hebraisk er Yeshua som betyr Yehovah frelser. Så om du tilber Jesus fordi Han er Yehovah som frelser, så gjør du egentlig ikke noe galt fordi da tilber du fremdeles Yehovah.
Så hva det faller ned på er dette, hvordan du forstår hvem du tilber. Forstår du Jesus som en separat del av guddommen adskilt fra Faderen, så kan du ikke tilbe Han men du kan ære Han. Forstår du Yeshua som Yehovah som frelser? Da kan du både tilbe og ære Han fordi da tilber du egentlig Yehovah som frelser.
6 Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium,
Han i dette tilfellet er Paulus
7 men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. 8 Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han! 9 Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!
Hva var Paulus sitt evangelium? Rom 10, omvendelse fra lovløshet til lov for å bli rettferdig, for deretter å sone for synd ved Jesu Blod. Så Paulus sitt evangelium kan da oppsummeres slik: Lov + Jesus Blod = frelse. Hva var da det andre evangeliet? Paulus kommer til å forklare oss det litt lengre ut i brevet.
Men det Paulus sier i vers 8 og 9 burde også interessere oss, fordi her gjentar han 5.Mosebok 13. I 5.Mosebok 13 står det at den som forkynner noe annet enn omvendelse til Moseloven + soning med Blod er forbannet. Men dette burde også bekymre oss litt, fordi det Paulus egentlig sier her er at 99% av alle kristne forkynnere som i god tro forkynner kun Blodet men ikke loven er egentlig forbannet. For i Matt 7:21-23 så ser vi hvordan de som blir fornektet av Jesus hadde handlet i god tro. De trodde virkelig de var frelst, men Jesus sier til dem «gå bort fra Meg, for Jeg kjenner dere ikke!, dere som praktiserer lovløshet og lever uten lov.»
Kan du være forbannet og havne i denne gruppen uten å vite om det?
10 Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener. 11 For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. 12 Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg. 13 Dere har jo hørt hvordan jeg tidligere fór fram som jøde, hvor voldsomt jeg forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den. 14 Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene.
Her forteller Paulus oss forskjellen mellom hans evangelium og de andres evangelium. Forskjellen er at de andre er menneskeverk, men Paulus sitt evangelium er direkte overlevert til han fra Jesus Kristus. Dette vet vi er sant når vi sammenligner Rom 10 med Jesu forkynnelse, begge to sier det samme: Først omvendelse fra lovløshet til lov også forsoning med Jesu Blod.
I vers 13 er det en ting som er feil oversatt. I grunnteksten står det ikke Guds kirke, det står Guds forsamling. Første gangen ordet for forsamling brukes er ved foten av Sinai fjell når Moses får loven. Så Guds kirke som er Guds forsamling begynte ikke på pinsedag, den begynte ved foten av Sinai fjell.
I vers 14 er det en ting som er kan gå oss hus forbi om vi ikke er oppmerksom på hva vi faktisk leser. Når Paulus skriver overleveringene fra fedrene (noen Bibler oversetter det mer korrekt som tradisjonen fra fedrene) så mener ikke Paulus den skriftlige Moseloven. For I Jødedommen så er det 2 lover, den skriftlige og den muntlige. Den skriftlige er aldri omtalt som overleveringer fra fedrene/fedrenes tradisjoner, derimot så er det slik man omtaler den muntlige Moseloven. Og som vi vet fra Jødedommen, så settes den muntlige Moseloven alltid (med unntak av enkelte grener av Jødedommen) over den skriftlige og for noen til så stor grad at det rettferdiggjør forfølgelse av de som følger den skriftlige. Så det Paulus egentlig sier her, i vers 14, er at han var så nidkjær for den muntlige loven men alt det endret seg når han traff Jesus. Det Paulus ikke sier her er at han sluttet å være en jøde, eller sluttet å følge den skriftlige.
Vi ser dette mer illustrert litt lengre ned når Paulus snakker om den gangen han måtte refse Peter.
15 Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet
Her i vers 15 sier Paulus at Yehovah, ikke Jesus, utvalgte han, og besluttet i sin godhet å åpenbare Jesus for han.
16 å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. 17 Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til dem som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus. 18 Først tre år senere dro jeg opp til Jerusalem for å få vite mer av Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager. 19 Noen annen av apostlene traff jeg ikke, unntatt Jakob, Herrens bror. 20 Gud vet at det jeg skriver til dere, ikke er løgn! 21 Så dro jeg til Syria og Kilikia. 22 Menighetene i Judea, de som er i Kristus, kjente ikke meg personlig. 23 De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, forkynner nå selv den troen han prøvde å utrydde. 24 Og de lovpriste Gud på grunn av meg.
Som alltid, når Paulus snakker om tro så mener han tro utifra ett Hebraisk perspektiv. Tro i Hebraisk tankegang er alltid og uansett aktiv tro vist i handling. Så når vi vet fra tidligere i brevet at Paulus sier han var nidkjær for den muntlige loven, så vet vi at vers 23 like gjerne kan oversettes slik; Han som før forfulgte oss, forkynner nå lydighet til den skriftlige loven, den lydigheten han selv prøvde å utrydde.
1.Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. 2 Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, for jeg ville ikke løpe, eller ha løpt, forgjeves. 3 Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. 4 Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver.
Det første og mest viktigste i vers 1-4 finner vi i vers 3. Vanligvis når vi leser Galaterbrevet, så tar vi vers 3 som bevis på at Paulus fikk godkjennelse til å forkynne at hedninger ikke skulle følge Moseloven, for Titus som var greker og dermed hedning, ble ikke tvunget til å la seg omskjære. Men problemet med en slik forståelse er dette, det står ingenting i den skriftlige Moseloven at en hedning som vil følge Israels Gud må bli omskjært med en gang. Det står derimot i den muntlige Moseloven at en hedning som vil følge Israels Gud må bli omskjært med en gang. Så da skjønner vi fra vers 4, og fra hva Paulus har fortalt oss i Romerbrevet, at her er det snakk om den muntlige loven og tradisjoner som gjør oss til slaver, ikke den skriftlige.
Når vi vet dette, så forstår vi hva som skjer i vers 1-3, for det Paulus gjør her er ikke at han vil ha en godkjennelse på det evangeliet han forkynner. Det er heller ikke at de som var apostler før han (de mest ansette) godkjenner at Paulus kan si til hedninger at de bare skal tro. Derimot så er det at Paulus vil ha godkjennelse fra de mest ansette på at man bare skal forkynne omvendelse til den skriftlige Moseloven, og at den muntlige ikke skal ha noen betydning i det hele tatt. Og den godkjennelsen fikk han også.
5 Men ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere.
Paulus sitt evangelium og de andre apostlenes: Omvendelse fra lovløshet til lov gjør en rettferdig, de rettferdige kan sone med Jesus Blod.
Når man leser hva Paulus skriver her, så er det en ting som kommer frem; det å legge seg under for menneskelige tradisjoner og lover slik vi kristne gjør fører til slaveri. Men det å legge seg under for Guds lov, Moseloven, fører til frihet, gjør oss rettferdige og lar oss kunne sone vår synd med Jesu Blod. Det får en til å tenke på hvordan kristenheten er nå, når de fleste kristne kirkesamfunn heller vil være slaver under tradisjon enn å være fri.
6 Og de mest ansette – hvor store de er, betyr ingenting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav.
Paulus sier ikke at de andre apostlene ikke betyr noe, men han sier samme som i 1.Korinterbrev; vi skal ikke følge mennesker og menneskers lære. Vi skal følge Yehovah og Hans lære vist oss gjennom Hans Sønn. Paulus bekrefter også her at apostlene godkjente Paulus sitt evangelium: Omvendelse fra lovløshet til lov fulgt av forsoning med Jesu Blod.
7 Tvert imot innså de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik det er betrodd Peter å forkynne for de omskårne. 8 For han som gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde meg til apostel for hedningfolkene.
Men det betyr ikke at det er to evangelier, for om du sammenligner hva Peter sier og hva Paulus sier så sier begge to samme evangelie: Omvendelse fra lovløshet til lov, også soning med Jesu Blod. Men det betyr at apostlene så i Paulus en evne til å formidle dette evangeliet på en forståelig måte for hedningene, mens Peter var best på å forkynne evangeliet til de omskårne.
9 Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne. 10 Vi måtte bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre.
Å gi hverandre hånden som tegn på fellesskap er ett idiom for å si at de har samme budskap men forskjellig oppgave.
11 Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot rett opp i ansiktet, for oppførselen hans avslørte ham. 12 Før det kom noen fra Jakob, spiste han sammen med de hedningkristne.
Den skrevne moseloven forbyr ikke jøder og hedninger å spise sammen
Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, for han var redd de omskårne.
Når Paulus sier «de omskårne» så mener han ikke Jøder generelt eller Jøder som holder seg til Moseloven. For om han hadde ment det, så hadde han motsagt seg selv når han i Romerbrevet sier de omskårne er de som holder den muntlige Moseloven. Så det Paulus egentlig sier her er at frem til det kom en gruppe mennesker som kun levde etter den muntlige Moseloven, så levde Peter etter den skriftlige. Men når denne gruppen kom, så snur Peter om og forkaster den skrevne Moseloven til fordel for den muntlige. For i den muntlige, så står det en jøde kan ikke spise sammen med en hedning.
13 På samme måte hyklet de andre jødekristne, så til og med Barnabas ble revet med i hykleriet deres. 14 Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet,
Evangeliets sannhet er, iflg.Paulus, omvendelse til den skriftlige Moseloven.
sa jeg til Kefas så alle hørte det: «Når du som er jøde, ikke lever som en jøde, fordi han holdt ikke den muntlige loven men som en hedning, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?»
Hvordan kan du da tvinge hedninger til å leve etter den muntlige loven spør Paulus.
15 Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt.16 Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus.
I Rom 2:13 sier Paulus at vi blir rettferdige om vi gjør hva den skriftlige Moseloven krever. Så Paulus kan ikke motsi seg selv, da skjønner vi når vi ser alt i sammenheng at her snakker Paulus om den muntlige loven. Så det Paulus egentlig sier her er; ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som den muntlige loven og tradisjon krever. Vi blir kun rettferdig om vi tror på Jesus og Hans lære, og viser vi tror ved omvendelse tilbake til den skriftlige Moseloven.
Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger.
Men ikke noe menneske blir rettferdig ved den muntlige loven.
17 Men hvis også vi jøder blir stående som syndere når vi vil bli rettferdige i Kristus, er ikke Kristus da blitt en tjener for synden? Slett ikke! 18 For hvis jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, da fremstår jeg som lovbryter.19 Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus;20 jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. 21 Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis vi kan oppnå rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte.
Når Paulus omvendte seg til Jesu lære, så døde han bort fra den muntlige loven (tradisjon). Nå lever Han for Gud, og han lever ikke lengre selv, men Kristus lever i han fordi han følger den skriftlige loven. Men allikevel lever han ett liv som menneske av kjøtt og blod, men det lever han i tro vist i handling på Jesu lære som elsket han og ga seg selv for han. Derfor forkaster han ikke Guds nåde, for om han kan oppnå rettferdighet ved den muntlige loven, da døde jo Kristus til ingen nytte.
