Velkommen til del 8 i vår undervisning fra Moseloven.
Gjennom 7 undervisninger, så har vi så langt ikke funnet 1 bud som er umulig for ett menneske å leve etter. Derimot har vi sett at de fleste av oss, både frelste og ufrelste, allerede holder majoriteten av budene. Dette bekrefter Paulus i Romerbrevet når han sier at selv hedninger som aldri har hørt om Moseloven har den skrevet på sin samvittighet og gjør etter den. Men selv om vi holder majoriteten av de, så sier Jakob 2:10 at om vi ikke holder alle som gjelder for oss, så teller vår lovlydighet som ulydighet. Og som vi alle vet: vi har en eller flere ganger selv valgt å gå i mot vår egen samvittighet og gjort noe som vi vet er galt. Fra det øyeblikket vi tok dette valget, så er vi redningsløst fortapt uten Jesus og uten omvendelse tilbake til Moseloven.
For som vi har lært gjentatte ganger, når vi omvender oss tilbake til Moseloven så sier 1.Johannes 1:9 at vi blir tilgitt. Men tilgivelse betaler ikke vår skyld til Gud. Så vi kan være tilgitt og allikevel ende i helvete, akkurat som vi kan være forsont med Gud gjennom korset men ikke tilgitt og allikevel ende i helvete. Det er kun når vi blir tilgitt gjennom omvendelse, og forsont med Gud gjennom korset, at vi blir både tilgitt og frelst fra evig pine.
Så omvend deg mens du kan og følg loven, men la deg også forsone med Yehovah gjennom korset så din skyld kan bli betalt med Jesu Blod.
Men med bakgrunn i det vi nå vet om Moseloven, så er det på sin plass å spørre, hva er loviskhet?
Det Norske Akademis ordbok sier at loviskhet er alt som motiveres ut fra lov og bud. Hver gang vi går ut døra hjemme, så tar vi del i ett samfunn grunnlagt på lov og bud som f.eks at det er straffbart å myrde, stjele og kjøre for fort og påvirket av rusmidler. Når du kommer til arbeidsplassen din, så velger du selv å legge deg under lov og bud ved å følge sjefens krav og forventninger frem til klokka blir 4 og du kan gå hjem. Men fordi sjefen din tar samme valget om å følge Norsk lov, så er du som arbeidstaker sikret både lønn, sykelønn, ferie og beskyttelse mot å bli utnyttet.
Vi vet derfor av erfaring at vi skal være glade for at samfunnet vårt, familiene våre og arbeidsplassene våre er loviske. Loviskhet kan derfor være en veldig god ting av og til, noe vi trenger for å kunne fungere som mennesker i samfunnet.
Kan loviskhet bli en dårlig ting?
Ifølge Bibelen, så er svaret ett klart ja.
Edens hage var grunnlagt på loviskhet fordi Adam fikk 1 bud i 1.Mosebok 2:16-17: ikke spis av frukten. Hadde han vært lovisk på en god måte og fulgt dette budet, og lært Eva å være lovisk på rett måte, så hadde vi mennesker fremdeles vært i hagen. Men fordi Adam ble lovisk på feil måte og Eva lærte av han, så ble vi kastet ut og vi er der vi er i dag. Så loviskhet kan være både en god og en dårlig ting samtidig.
Hvorfor ble loviskhet en dårlig ting for Adam og Eva?
I 1.Mosebok 2:16-17 får Adam 1 bud: ikke spis av frukten. Men i 1.Mosebok 3:2-3 sier Eva at de har 2 bud, ikke spis av frukten men du skal heller ikke ta på den.
Vi vet at Eva eksisterte ikke i 2:16-17, så Adam bar det hele og det fulle ansvaret å lære Eva hva Gud hadde sagt og hvordan hun skulle være lovisk på rett måte. Men ett sted mellom 2:18 og 3:1 så kommer Adam på den ideen at han skal si til Eva at de har ikke lov til å ta på den i tillegg til ikke å lov å spise av frukten.
Hvorfor kom Adam opp med den ideen om å legge til ett ekstra bud?
Han ønsket å beskytte det opprinnelige budet ved å si at de i tillegg ikke måtte ta på den. Dette ser vi igjen opp gjennom Israels historie hvordan Rabbinsk Jødedom oppstår med en hel rekke ekstra bud som er skapt for å beskytte den skrevne Moseloven. De tenker slik: Om Gud sier vi ikke kan jobbe på Sabbaten, så må vi komme opp med ett halvt tonn med ekstra regler og lover som sikrer at ingen blir fristet til å jobbe eller jobber ved en feil på Sabbaten. Motivasjonen for denne type loviskhet er god, den er født ut fra en tanke om å beskytte Guds lov og sørge for at ingen skal synde. Men den ender opp med å bli en dårlig loviskhet som faktisk gjør oss til slaver av synd og som vekker synd i oss.
Hvordan kan dårlig loviskhet gjøre oss til slaver av synd og til og med få oss til å synde?
Vi ser dette hos Paulus i Rom 6:13 og gjennom hele Romerbrevet: Det å være lovisk på feil måte ved å underlegge seg alle disse ekstrabudene vekker synd i oss og gjør oss til slaver av synd. Men det å være lovisk på rett måte, ved å underlegge oss Moseloven og være en slave av rettferdighet gir oss nåde og evig liv (Rom 2:13)
Loviskhet er derfor en bra ting, noe Yehovah vil vi skal være ved å følge Hans lov og Hans lov alene, den loven vi kaller for Moseloven. Men han advarer oss mot å være loviske ved å følge massevis av menneskeskapte bud og regler og sier at den type loviskhet er farlig og røver nåden fra oss.
Vi skjønner derfor at Bibelen vil vi skal alle være loviske, men loviske på rett måte ved at vi underlegger oss kun Guds lov.
Når vi nå har vært gjennom 7 undervisninger om Moseloven, så vet vi at alle budene vi har sett på så langt er vi forventet å følge uavhengig av kjønn (med unntak av budet om omskjærelse), tid og sted. Vi vet også at majoriteten av verdens befolkning følger flesteparten av de allerede, inkludert de fleste kristne. Men av en eller annen merkelig årsak, så reagerer de fleste kristne veldig negativt på å få høre at Sabbaten, matlovene og at Gud er Yehovah og Han alene skal vi tilbe. Dette er egentlig veldig merkelig når man tenker at de samme kristne har ikke noe problemer med å tilbe Jesus, selv om Jesus lærte oss å tilbe Yehovah. De har heller ikke noe problem med å holde høytider som jul, påske, nasjonale helligdager, bursdager. Og om legen ba de skifte diett for å berge helsen, så ville de ikke hatt noen problem med det heller. Når de da velger av egen fri vilje å si at de ikke vil følge Sabbaten, ikke vil spise rent, ikke vil tilbe kun Yehovah slik Jesus lærte oss; så velger de av egen fri vilje å synde. Det er i seg selv ganske farlig å gjøre sier Hebreerbrevet, Johannes brev og Jakobs brev går til og med så langt som å si at den som tar dette valget er ikke frelst fordi hans tro på korset er dødt og kan ikke frelse.
Vanligvis ville vi nå åpnet Bibelen og gått i gang med de neste budene i Moseloven som vi er ment å følge, men faktum er at det er ikke flere bud igjen som gjelder for oss utenfor Israel. Det er flere 100 bud igjen i Moseloven vi enda ikke har berørt, men alle de må du være i Israel og ha adgang til ett tempel for å følge.Betyr det at de andre budene er «opphevet»? Nei, det betyr at de er sovende bud som en dag når Jesus kommer tilbake blir aktivisert og Jesus vil forvente at vi skal følge dem.
Men hva da med lovens egentlige mening, det som vi kristne ofte kaller for lovens ånd? Det er f.eks de kristne som vil si seg enig i at lovens bokstav sier vi skal kun gi 10% av vår høst og vi skal bare gjøre det i tempelet i Jerusalem. Men så vil de si at lovens ånd forventer at vi skal også gi 10% av vår inntekt til kristne menigheter, og om vi ikke gjør det, så er vi ikke åndelige nok og stjeler fra Gud.
Selv om motivasjonen bak en slik tankegang er god, så ender den opp med å bli lovisk på feil måte akkurat samme som Adam når han la til ett ekstra bud og sa «ikke ta på frukten.» Og som vi husker fra Adam, og Paulus sin lære i Romerbrevet, når vi blir loviske på feil måte så vekker vi synd i oss og blir slaver av den. Så når pastorer i ett ønske om å forstå lovens egentlige mening sier du må gi 10% av din inntekt, så krysser de grensen over i dårlig loviskhet og vekker synd i sine egne liv. For vi kan ikke ta bud som i sin bokstavelige mening bare kan etterleves i Israel og omfortolke de til å gjelde nå. Derfor så kan vi ikke si at vi skal gi 10% av vår inntekt i dag til en kristen menighet.
Men Paulus gir oss ett godt eksempel på hvordan vi skal forstå konseptet lovens ånd versus lovens bokstav.
I 1.Korinterbrev 9 så sier Paulus at vi skal støtte de som er Bibellærere, slike som forkynner omvendelse og tro. Begrunnelsen til Paulus er at Moseloven sier man skal støtte prestene i tempelet. Så her ser vi hvordan Paulus tar ett bud i Moseloven som i utgangspunktet bare kan etterleves innenfor Israel med adgang til tempelet, for så å vise oss hvordan vi skal etterleve det i dag. Men legg merke til en ting, hvert av Paulus sine brever er skrevet inn i en bestemt situasjon. Vi kan derfor ikke lage noe systematisk teologi bare basert på 1 brev, for i Timoteus brevene, så sier Paulus at den som ikke kan ta vare på og forsørge seg selv og sitt hus er verre enn en hedning. Så selv om Paulus i 1.Kor 9 viser oss lovens ånd, så gjør han ikke lovens ånd om til ett bindende bud alle må følge. For i Timoteus brevene, så viser han oss det er mer viktig å adlyde lovens bokstav fra Moseloven om å ta vare på sitt hus og sin familie, enn å adlyde lovens ånd om å støtte Herrens tjenere og deres arbeid.
Så når du ser nærmere på Paulus sine brever under ett, så er det helt tydelig at Paulus alltid uansett setter Moselovens bokstavelig mening over Moselovens åndelige mening. Og som en god Jøde, så sier Paulus flere steder at de viktigste budene i Moseloven overstyrer de andre. Som f.eks det er viktigere å bevare liv og redde liv enn å gi økonomisk støtte til Guds rike.
I neste undervisning så skal vi begynne å gå gjennom de budene som pr.av i dag er sovende.
Det er lett å tenke at de er sovende, så de trenger du ikke å følge derfor er det bortkastet tid å lære seg de. Når Moses gikk gjennom ørkenen så fikk han og Israelittene en hel rekke bud de ikke kunne følge før de er inne i det lovede landet. Vi ser aldri at Moses sier de ikke trenger å tenke på de budene, eller ikke trenger å lære seg de. Og fordi Joshua og Caleb lærte seg også de budene, så hadde de tro nok til å behage Yehovah så de slapp inn i det lovede landet.
Vær derfor som dem og bli med oss i neste undervisning når vi begynner på gjennomgangen av de sovende bud.
