Har du noen gang hatt en hund? Da vet du at en av de viktigste oppgavene du har som hundeeier er å dressere den så du får en lydig hund. En hund som ikke er dressert vil senere i livet by på skikkelige problemer, noe jeg selv fikk erfare når min familie fikk vår første hund. Vi var alle uerfaren med hunder, opp til da hadde vi bare hatt katter, men vi fikk fort oppleve hvordan en udressert hund er den som går tur med sine eiere og ikke slik det skal være at eierene går tur med den. Så vi gjorde det eneste riktige, vi sendte hunden på ett dressurkurs og etter noen uker fikk vi tilbake verdens beste, mest lojale hund som ble en stor velsignelse for vår familie i mange år fremover. Noen kunne kanskje argumentert at vi nektet hunden å være hund og leve ut sin indre natur ved å gjøre det vi gjorde. Men det vi gjorde var at vi gav hunden vår ett nytt hjerte hvor den hadde lyst til å følge oss og adlyde oss. Så det er mer rett å si at vi tok hundens steinhjerte ut og erstattet det med ett hjerte av kjød som hadde lyst til å adlyde oss.
Man kan derfor helt rett si at hundens ånd ble nedbrutt men i dette tilfellet resulterte en nedbrutt ånd i at hunden fikk ett hjerte av kjød som gav den lyst til å følge oss. En nedbrutt ånd trenger derfor ikke være noe negativt, det kan slik som i dette tilfellet, være noe utelukkende positivt fordi det forandrer en hunds natur.
Dette gjelder ikke bare hunder og dyr, men også oss mennesker. Husker du hvordan det var i din første jobb? Man kan med rette si at du kom inn i jobben med ett hjerte av stein og en sta ånd hvor du ikke ønsket å følge din arbeidsgivers instruksjoner, men du måtte for å ha en inntekt. Etterhvert som årene gikk, og du vokste i jobben så begynte du å bli glad i yrket og stolt av arbeidsplassen. Da fikk du lyst til å gjøre en god jobb og du begynte å glede deg til å gå på arbeid hver dag. Hva er det som har skjedd? Jo din ånd ble nedbrutt og ditt hjerte av stein er erstattet med ett hjerte av kjød som gav deg lyst til å følge din arbeidsgiver og gjøre en god jobb.
Hva tenker du om jeg spør deg om du har eller har hatt en nedbrutt ånd?
Når jeg hører uttrykket en nedbrutt ånd, så ser jeg automatisk for meg ett menneske som er dypt deprimert og knust av livets mange utfordringer. Og opp gjennom mitt liv som en kristen, så har jeg mer enn en gang hørt taler og prekener hvordan vår sorg, skuffelse og nedbrutthet er ett velbehagelig offer for Yehovah (Gud.) Jeg har til og med hørt det sagt at Salme 51:17 og 34:18 beviser at Yehovah ikke lengre bryr seg om Moseloven fordi det Han nå vil ha er syndenød og syndenød får vi om vår ånd er nedbrutt av sorg.
Alt dette høres veldig bra ut, og det har vært til en stor trøst for meg selv og mange andre opp gjennom årene. Men hva om dette er feil? Hva om vår sorg og syndenød er ikke ett velbehagelig offer for Yehovah?
For å forstå hva en nedbrutt ånd er, så må vi huske når vi leser Salme 51:17 og 34:18 at vi leser vi noe som er skrevet mange generasjoner før Jesus ble født og mange 1000 år før vi selv ble født. Om vi skal prøve å forstå hva Salmisten snakker om, så må vi prøve å tenke slik en Jødisk salmist ville tenkt i Gammel Testamentelig tid ikke slik vi som kristne vil tenke i år 2021.
Uttrykket en nedbrutt ånd i salme 51:17 og nedbrutt hjerte og knust ånd i 34:18 er Hebraiske uttrykk som betyr en person som ikke lengre har en egenvilje. Vi finner det samme uttrykket igjen hos Paulus når han, i Rom 1:1 beskriver seg selv som en slave av Kristus. Det Greske ordet Paulus bruker her for slave betyr en som har den æren å kunne tjene Jesus som Herre fullt ut og som har ikke noe ønske om å gjøre noe av egen vilje. Han har bare ønske om å imitere sin Herre og mester i alt hva Han gjør, ganske likt med hvordan Jesus selv beskriver seg i forhold til sin Far at Han ikke kan gjøre noe av sin egen vilje, Han kan kun gjøre det Han ser Hans Far gjør. Det er derfor rett å si at Paulus og Jesus begge hadde en nedbrutt ånd, ikke fordi de var deprimert, men fordi de hadde underkastet seg Jesus som Herre og Yehovah som Herre og gjør kun det de gjør.
Derfor skjønner vi at Bibelens definisjon av en nedbrutt ånd er ikke en som er i syndenød, ikke en som er sterkt deprimert, men en som ikke lengre har noe egenvilje men bare ønsker å gjøre det han ser hans Herre og Mester gjør.
Så hva sa Jesus at vi skulle gjøre?
Jesus sa vi skulle holde Moseloven (Matteus 23:2-4, 7:21-23.)
Jo vi har lært at Jesus kom for å «sette oss fri fra loven» men vi har også lært at loven viser oss hva som er synd. Kan vi fortsette i synd etter frelsen? Om svaret er nei, og det å bryte Moseloven er synd, så betyr jo det at om vi er frelst må vi holde loven. Paulus sier det samme i at vi kan ikke fortsette å synde etter vi er blitt frelst, også snakker han om hvordan vi må velge selv å gå fra å være en slave av synd til å bli en slave av rettferdighet. Hva er rettferdighet? I 1.Johannes lærer vi at rettferdighet er å holde Moseloven, så det Paulus egentlig sier i Romerbrevet er at vi må velge å følge Moseloven om vi er frelst. Det er derfor en Bibelsk umulighet at Jesus kom for å «sette oss fri fra loven» og vi forstår at Paulus lærte oss samme som Jesus: Hold Moseloven om vi er frelst.
Sagt på en annen måte, både Jesus og Paulus lærte oss hvordan vi skulle få en nedbrutt ånd ved å følge Moseloven fordi den som følger Moseloven av ett rent hjerte og en nedbrutt ånd blir frelst. Vi leser dette i Salme 34:18 at Yehovah frelser de som har en nedbrutt ånd og fordi de har en nedbrutt ånd så følger de Moses. Dette er identisk med hva Jesus selv sier i Matteus 7:21-23 og Jakob i kapittel 2, om vi er ett med Jesus og har en frelsende tro så må vår tro vise seg i ett liv levd i lydighet til rettferdighet som iflg.Bibelen er Moseloven.
Hva med deg, er du frelst fordi du har en nedbrutt ånd?
De fleste kristne i dag har ikke en nedbrutt ånd og vil når de dør få høre «gå bort fra Meg, for Jeg kjenner dere ikke, dere som forkaster Moseloven» (Matt 7:21-23) Ingen ønsker å ende opp i helvete, og ingen har lyst til å høre de forferdelige ordene fra Jesus i Matteus 7:21-23. Så hvorfor er det da så mange kristne som allikevel forkaster Moseloven og vil en dag ende opp i helvete?
Fordi de har ikke en nedbrutt ånd. De vil gjøre som de vil, leve som de vil og spise som de vil og samtidig bli frelst men det fungerer ikke slik i Guds rike. Om du vil inn i Guds rike, inn i himmelen når du dør, så må du underkaste deg Guds lover og Guds vilje. Hans lov er Moseloven, Hans vilje er at du skal bli en slave av Moseloven, da og bare da vil du bli frelst.
Betyr det at Moseloven frelser?
Nei, Moseloven kan ikke frelse. Men det betyr hva Jakob sier i kapittel 2, og 1.Johannes, at om vi er frelst så må vi ha en levende frelsende tro og det kan vi bare ha om vår tro viser seg i lydighet til Moseloven.
Har du en nedbrutt ånd?