Velkommen til vår undervisning i Romerbrevet.
Denne gangen tar vi for oss kapittel 7 og 8.
Føl deg fri til å dele disse undervisningene som du selv vil, og trenger du forbønn og/eller en profeti så kontakt meg gjerne uforpliktende.
La oss nå åpne Bibelen sammen i Romerbrevet 7
1.Eller vet dere ikke, mine søsken – for jeg taler jo til folk som kjenner loven – at loven bestemmer over et menneske bare så lenge det lever? 2 En gift kvinne er etter loven bundet til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. 3 Derfor gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen så lenge mannen lever. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen. 4 Slik er det også med dere, mine søsken. Gjennom Kristi kropp er dere døde for loven. Dere tilhører en annen, han som er stått opp fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.
Paulus åpner kapittel 7 med å si at Moseloven kan ikke bestemme noe ting over ett dødt menneske. For å illustrere hva han mener, så bruker Paulus ett eksempel fra ekteskapet. En kvinne er gjennom Moseloven bundet til hennes mann så lenge han lever. Om mannen dør, så er hun fri fra ekteskapet og kan gifte seg med hvem som helst. Men om hun går og gifter seg med en annen mann mens hennes første mann lever, så bryter hun ekteskapet. Skulle derimot hennes første mann dø, så er hun fri fra loven og ikke lengre skyldig i ekteskapsbrudd. Da kan hun gifte seg med hvem som helst.
Slik som hun er fri til å gifte seg med hvem som helst, når hennes mann dør, slik er vi nå fri til å gifte oss med Jesus fordi vår gamle ektefelle som var Adams synd døde med oss og Jesus på korset. Så Paulus sier her at om vi tror Jesus døde for oss, så døde vi vekk fra Adams synd på korset med Kristus så vi nå kan helt fritt og lovlig gifte oss med en annen, Han (Jesus) som er stått opp fra de døde og bære frukt for Yehovah.
Hva var Adams synd?
Som du sikkert husker fra kapittel 1-6, så sier Paulus flere steder at loviskhet er det Paulus kaller for Adams synd. Adams synd er det vi gjør når vi legger noe til, eller trekker noe fra Moseloven slik som Adam la til budet «du skal ikke ta på treet.»
Legg merke til at også her sier Paulus målet vårt skal være å bære frukt for Yehovah, ikke å bære frukt for Jesus. Hvorfor sier Paulus det på denne måten? Fordi han anerkjenner hva Jesus selv sier, at Jesus er Gud men lavere i autoritet enn Faderen.
5 Da vårt kjøtt og blod hadde makten over oss, gjorde loven at de syndige lidenskapene ble vakt til live i lemmene våre, så vi bar frukt for døden.
Paulus fortsetter med å minne oss på hvordan det var før vi ble omvendt og tok imot Jesu Blod. Da når vi var gift med Adams synd, så vekket våre lover (våre ekstra bud og tradisjoner) våre syndige lidenskaper og resultatet ble død. Hva er det Paulus egentlig sier her? Det han egentlig sier her er at før vi ble omvendt og tok imot Jesus Blod, så var vi alle så opptatt med våre egne tradisjoner og lover (Adams synd.) Fordi vi var så opptatt med Adams synd, så vekket den noe i oss i likhet med Eva som gjorde at vi endte opp med å gjøre det som den skriftlige Moseloven forbyr. Det vil Paulus vil frem til er at hver gang vi følger Adams synd (å legge noe til, trekke noe fra Moseloven) så fører det alltid til at vi ender opp med å bryte ett eller flere bud i den skriftlige Moseloven. Når det skjer, så synder vi og synd fører til død og adskillelse fra Yehovah sier Paulus.
6 Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven.
Men når er vi ikke lengre gift med Adams synd (det som Paulus kaller for loven.) Vi er døde fra Adams synd, men også døde fra den delen av Moseloven som gjorde det umulig for oss å gifte oss med Jesus siden vi var gift fra før. Nå tjener vi Yehovah i et nytt liv i Ånden og ikke i det gamle livet etter bokstaven.
Legg merke til at også her sier Paulus, vi skal tjene Yehovah ikke Jesus, fordi Yehovah sitter på toppen og har størst autoritet.
7.Hva skal vi så si? Er loven synd? Slett ikke!
Så kommer Paulus sin stråmann på banen igjen og spør, siden Moseloven førte til at vi døde, er da loven synd? Nei slettes ikke, forbannet være den som måtte mene noe slikt sier Paulus.
(vers 7 fortsettes) Men uten loven ville jeg ikke visst av synden. Jeg ville ikke visst hva begjær var, dersom ikke loven sa: Du skal ikke begjære.
For uten Moseloven, så ville jeg ikke skjønt hva synd er sier Paulus. Poenget til Paulus er at han levde i synd når han var nidkjær for tradisjonene og den muntlige loven (Galaterbrevet 1). Men han var ikke klar over at han levde i synd før han traff Jesus som viste han at det var kun den skriftlige loven han skal følge. Den skriftlige loven viser han hvor syndig og farlig det er å følge den muntlige.
8.Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, men uten loven er synden død.
For når jeg var nidkjær for budet (når Paulus sier budet så mener han her den muntlige loven og tradisjon som han snakker om i Galaterbrevet 1) så vekket det synd i meg. Sagt på en annen måte, det Paulus sier her er at jo mer han var nidkjær for den muntlige loven og tradisjon, jo mer syndet han og gjorde ting den skriftlige loven forbød. Men den gangen, når han ikke fulgte den skriftlige loven, så var han heller ikke klar over hva synd var.
Legg merke til dette, når Paulus sier at uten loven er synden død så mener han ikke at uten Moseloven så slutter vi å synde. Det han sier her er ett Hebraisk ideom som betyr at når jeg ikke visste noen ting om loven/ikke var opptatt av å følge den, så visste jeg heller ikke hva synden er slik han nå skal til å fortelle om fra vers 9.
9 Før levde jeg uten loven.
I gamle dager, før når jeg var nidkjær for loven, så hadde jeg ingen skriftlig lov og var ikke opptatt av den.
Tenk etter hva Paulus sier her, her er Paulus som studerte ved føttene til en av de mest kjente Rabbiene på den tiden. Men selv om han var en lærd og vis mann som kunne det meste av Jødedom, så sier han her at han var ikke opptatt i det hele tatt av den skriftlige Moseloven. Han visste om den, var fullt klar over hva den sa, men han så ikke på den som autorativ og viktig fordi tradisjonene var mer viktig for Paulus.
(vers 9 fortsettes) Men da budet kom, fikk synden liv,
Men da han traff Jesus og ble omvendt til Moseloven så skjønte han hvor syndig han egentlig var og hvordan det han tidligere var nidkjær for egentlig førte til død.
10 og jeg døde.
Den skriftlige Moseloven dømte han til døden for å ha brutt den.
(Vers 10 fortsette) Det budet som skulle gi meg liv, viste seg å føre til død. 11 For synden brukte budet til å bedra og drepe meg.
Moseloven skulle ha gitt han liv, men fordi han var nidkjær for den muntlige loven og tradiisjon, så førte det til døde. For synden i Paulus brukte den muntlige loven til å bedra han og drepe han når han gjorde Adams synd.
12 Loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og godt. 13 Men er da det som er godt, blitt til død for meg? Slett ikke! Det var synden som brukte det gode til å føre meg i døden. Slik skulle det bli klart hvordan synden er. Gjennom budet skulle synden vise seg å være over alle grenser syndig.
Den skriftlige Moseloven er hellig, rett og godt. Den viste Paulus hvor galt det egentlig var å være nidkjær for den muntlige loven, og hvordan den muntlige loven fører til at han ender opp med å bryte den skriftlige. Den viser også Paulus hvor overmåte syndig han var i sitt forsøk på å bli rettferdig for Yehovah gjennom muntlig lov istedenfor skriftlig.
14 Vi vet at loven er av Ånden,
I vers 6 sa Paulus at vi tjener Yehovah i Ånden, her sier han at den skriftlige Moseloven er av Ånden. Da ser vi at Paulus her i vers 14 og 6 sier at det å tjene Yehovah i Ånden er det samme som å følge den skriftlige Moseloven. Vi husker også Jesu ord om at Yehovah vil ha de som tilber Han i Ånd og Sannhet, hva Jesus sier der er det samme som Paulus sier her; å tilbe Yehovah med lydighet til Moseloven er å tilbe Yehovah i Ånd og Sannhet fordi Moseloven er Åndelig.
mens jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden. 15 For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. 16 Men gjør jeg det jeg ikke vil, gir jeg loven rett i at den er god. 17 Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
Paulus setter her opp en kontrast mellom hvordan livet hans var før og hvordan det er nå. For legg merke til hva han sier, «solgt som slave til synden.» Litt tidligere i de forrige kapitlene har Paulus sagt at den som er omvendt og forsont er ikke lengre en slave til synd men en slave til rettferdighet. Dette forteller oss at det som kommer nå handler ikke om Paulus sitt liv her og nå, det handler om hvordan det var den gangen når han var uten den skriftlige Moseloven. (vers 9)
Vi husker hva Adams synd var?
Adam la til ett bud for å hindre at de skulle bryte det opprinnelige budet. Men fordi han la til ett bud, så ble det enklere for slangen å friste Eva til å bryte det opprinnelige budet.
Så det Paulus sier her er at jo mer han fulgte den muntlige loven i ett håp om å unngå å bryte den skriftlige, jo mer så han at det motsatte skjedde. Han ville ikke bryte den skriftlige, han trodde vegen til å unngå det var å følge den muntlige. Men jo mer han fulgte den muntlige, jo mer makt fikk synden i han til å bryte den skriftlige.
18 For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. 20 Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 21 Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. 22 Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, 23 men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. 24 Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? 25 Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Slik er altså jeg: Jeg tjener Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjøtt og blod.
Han hadde hele tiden viljen til å holde den skriftlige, gjennom å holde den muntlige, men feilet. Dette gjorde at han oppdaget en annen lov i sine lemmer som ble vekt opp av hans nidkjærhet for alt annet enn Guds lov. Men fordi han er død og korsfestet, begravd og oppstått med Yeshua (Jesus) så tjener han nå Guds lov (Moseloven) med sitt sinn men må hele tiden kjempe mot fristelsen til å gå tilbake under den muntlige.
Så det Paulus sier her er at alle kristne, samme hvem de er, vil alltid leve med den fristelsen til å gå tilbake under muntlig lov og tradisjon. Det var dette som skjedde i Galatia, og det var det som gjorde at Paulus advarte dem at det kunne koste dem frelsen. Så det vi kan lære av dette er alltid å bekjempe vår fristelse og tendens til å forkaste Moseloven til fordel for tradisjoner og menneskeskapte regler. For som Paulus sa litt lengre opp, den som forkaster Guds lov er en fiende av Gud.
1.Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. 2 For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.
Fordi vi har omvendt oss til Moseloven og forsont oss med Yehovah gjennom Yeshuas blod, så er det ingen fordømmelse for oss. For vi følger den skriftlige Moseloven (Åndens lov) som gir liv og den har i Kristus Jesus gjort oss fri fra syndens og dødens lov som iflg.Paulus er menneskelige tradisjoner og lover.
3. Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss.
Men selv om vi er fri i Åndens lov, så var det en ting den ikke kunne gjøre. Den ikke ikke forsone oss med Yehovah. Men det ordnet Yehovah for oss ved å sende sin Sønn, født som ett menneske som oss, og la Han bli dømt som en som har begått Adams synd.
4 Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.
For vi som lever i Åndens lov (den skriftlige Moseloven) kan dermed sone vår synd med Yeshuas Blod.
Også her, som vi har sett tidligere, sier Paulus at frelse = først omvendelse tilbake til loven så tro på Blodet, ikke omvendt.
5 De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever slik Ånden vil, er opptatt av det som hører Ånden til.
De som lever etter menneskelige bud og regler er bare opptatt av det som hører mennesket til. De som lever slik ånden vil, (etter den skriftlige Moseloven) er opptatt av det som hører ånden til.
6 For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred. 7 Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det.
Har du forkastet Moseloven til fordel for ditt kirkesamfunns lover, regler og tradisjoner så er du en fiende av Yehovah og du følger noe som til sist vil lede til evig død i helvete.
8 De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud. 9 Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til.
For de som forkaster Moseloven er ikke til glede for Yehovah. Men vi skal ikke være slik, for vi tjener Yehovah i Hans Åndelige lov den skriftlige Moseloven. Derfor har vi Yehovahs Ånd i oss, men den som ikke har Kristi Ånd hører ikke Kristus til.
Hvordan får vi Kristi Ånd?
10 Men om Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende på grunn av rettferdigheten.
Vi får Kristi Ånd når vi har omvendt oss til den skriftlige Moseloven. Da vil våre fysiske kropper fremdeles lide under den fysiske død, men vår Ånd vil være levende pga vår lovlydighet til loven.
11. Han reiste Jesus opp fra de døde, og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også gi deres dødelige kropp liv ved sin Ånd, som bor i dere.
Men fordi vi har Den Hellige Ånd i oss fordi vi er lovlydige, så vil Den Hellige Ånd også helbrede våre fysiske kropper. Så det er helbredelse i å følge Moseloven (5.Mos 28:1-14, Matt 6:25-34)
12Derfor, søsken, skylder vi ikke vårt kjøtt og blod noe, så vi skulle leve slik det vil.13 For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve.
Når vi har alt dette, helbredelse i våre kropper, evig liv i vår ånd, så skylder vi ikke vår gamle natur noe ting. Men om vi lar oss friste til å gå tilbake til Adams synd, så vil vi dø både fysisk men også åndelig. Men om vi fortsetter å leve i lovlydighet til den skriftlige Moseloven, så vil den drepe synden i oss, da skal vi leve.
14 Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn.
Alle som følger den skriftlige Moseloven er Guds barn
15 Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!»
Fordi vi har har omvendt oss til den skriftlige Moseloven
16 Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. 17 Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.
Fordi vi har omvendt oss til Moseloven så er vi Guds barn. Men er vi barn av Yehovah, så er vi også arvinger av Yehovah og Kristi medarvinger. Legg merke til hva Paulus sier her, vi er arvinger av Yehovah og medarvinger med Kristus. Her også bekrefter Paulus at Kristus er i lavere autoritet enn Yehovah selv om de er begge Gud. Men fordi vi er arvinger og medarvinger, så må vi i likhet med Kristus lide. Men når vi lider for vår tro og vår lovlydighet, så vet vi at vi har ett løfte der fremme om herligheten vi skal arve sammen med Han.
18Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.
Sammenligner vi det vi må lide nå med den herligheten som kommer, så vil vi se at det er verdt det. Det er verdt å lide nå for Yeshua og for loven fordi vi vet at vi vil arve noe så mye bedre og så mye større som vil få alt det vonde vi gjennomgår nå til å blekne i sammenheng.
19 For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20 Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, 21 for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. 23 Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.
Naturen og alt rundt oss venter i likhet med oss som er Hans barn på dommedag. Det er også underlagt forgjengelighet og fysisk død, ikke frivillig men fordi Yehovah ville det slik. Så kan man spørre hvorfor? Noen kapitler tilbake i Romerbrevet, så sier Paulus at ikke alle mennesker er skyldig i Adams synd. Det var noen etter Adam som helt fint klarte å holde loven uten å forandre på den. Men alle mennesker, enten de er skyldig i Adams synd eller ikke er underlagt konsekvensene av den som er fysisk død. Slik er også alt rundt oss, natur og dyr underlagt fysisk død og forgjengelighet selv om de ikke var skyldig i Adams synd. Men de, og vi som er Hans barn, lengter etter vår arv som kommer når vi en dag skal være fri fra denne verdens elementære krefter og åndsmakter. For når dommedag kommer, så skal vi åpenbares i herlighet og arve det vi er lovt og sikret gjennom Den Hellige Ånd som pant.
24 For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? 25 Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. 26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. 27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
Vi er frelst i håpet om vår arv som vi er lovt den dagen vi omvendte oss og ble forsont. Men vi må vente på å få vårt håp innfridd. Mens vi venter, så kan vi stole på at Den Hellige Ånd hjelper oss. Og når vi ikke vet hva vi skal be om, så går Den Hellige Ånd i forbønn for oss. Yehovah som gransker hjertene vet hva Ånden vil, derfor vet vi at når Ånden ber for oss så ber Han alltid etter Yehovahs vilje.
Det som er verdt å merke seg her er at Paulus sier ikke at Jesus ber for oss, han sier at Den Hellige Ånd ber for oss. Men Den Hellige Ånd ber for de som lever i Ånden, og iflg. Paulus så er det å leve i Ånden det samme som om å leve etter Moseloven.
28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje
Å elske Yehovah er iflg.Jesus å gjøre Yehovhas vilje. Yehovahs vilje er iflg.Bibelen å følge Moseloven, så når du følger Moseloven så elsker du Yehovah og da kan du vite at alt tjener til det gode for deg. Men da kan du også vite at han har kalt deg etter sin frie vilje.
29 Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. 30 Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
Vi som er på kalt til frelse er også på forhånd bestemt til å bli formet etter Jesu bilde så vi kan være lik Han og Han kan være den førstefødte blant mange søsken. For å bli lik Han, så sier Bibelen vi må leve slik Han levde il udighet til Moseloven. Så om du forkaster Moseloven, så sier du både at du er en fiende av Yehovah og at du forkaster det kallet Han har på deg til frelse.
Paulus sier videre at de som er kalt til frelse og til å bli lik Jesus er kjent rettferdige og herliggjort. Men om du da forkaster Moseloven, så forkaster du din egen rettferdiggjørelse og herliggjørelse.
31 Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? 32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?
Når Yehovah har gitt oss alt dette, kalt oss til omvendelse og rettferdiggjørelse og vi har gjensvart på det ved å ta imot det, hvor mye mer vil ikke da Yehovah gi oss alt sammen med han? Det Paulus sier her er at så lenge vi følger Moseloven og er forsont med Yeshuas Blod, så kan vi være trygge på at Yehovah vil gi oss alt vi trenger (5.Mos 28:1-14, Matt 6:25-34)
33.Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. 34 Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss.
Her ser vi noe veldig interessant, for litt før så har Paulus sagt at Den Hellige Ånd ber for oss. Men her i vers 34, så ser vi at Yeshua (Jesus) ber for oss i himmelen men Den Hellige Ånd som bor i oss ber for oss inni oss.
Her sier også Paulus at vi som er Guds barn kan ingen anklage. Hva Paulus sier her går tilbake til Jobs bok hvor vi ser at djevelen anklager de utvalgte. Så det Paulus egentlig sier her er at når vi er omvendt til Moseloven og forsont med Jesu Blod, så kan ingen anklage oss selv ikke djevelen.
35 Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?36 Som det står skrevet:
For din skyld drepes vi dagen lang,
vi regnes som slaktesauer.
37 Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38 For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, 39 verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Paulus understreker her at selv om vi er utvalgt og selv om vi er Guds barn, så er ikke vår stilling som Guds barn en garanti om ett problemfritt liv. Tvert i mot, vi vil oppleve nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhent, fare og sverd og mange av oss vil dø fordi vi er omvendt og forsont. Men midt i alt dette, så får vi seier over alt dette, fordi vi følger Moseloven og er forsont. For hverken død eller liv, enklger eller krefter, det som er nå eller som kommer, det som er i det dype, det høye eller noen skapning kan skille oss fra Yehovahs kjærlighet til de som følger Moseloven og er forsont med Jesu Blod.
Sagt på en annen måte, det Paulus sier her er at samme hva som skjer rundt oss og med oss, om vi så må dø så er vi trygg fordi vi er elsket av Yehovah. Vi er elsket fordi vi har omvendt oss og blitt forsont med Han gjennom Yeshuas Blod.
