Velkommen til vår undervisning i Romerbrevet. Denne gangen tar vi for oss kapittel 9 og 10 hvor vi blant annet ser at Paulus sier han forkynte samme budskap som Moses. Vi lærer også hvordan vi skal bli frelst og rettferdig av tro ifølge Paulus og hvem som er den virkelige Israel. I tillegg ser vi hvor stor likhet det er mellom Israel som forkastet Gud og kirken i dag.
Vil gjerne minne deg om at om du trenger forbønn og/eller profeti, så kontakt meg gjerne gratis og uforpliktende. Vær heller ikke redd for å spørre eller legge igjen en kommentar, føl deg også fri til å dele dette om du mener andre hadde hatt interesse av det.
1.Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. 4 De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. 5 De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.
Noe av det første vi må legge merke til her er at Paulus sier paktene i flertall. Det forteller oss at alle paktene helt fra Abrahams til Moses via Davids og Noah sin gjelder fremdeles, men alle paktene bygger på hverandre. Derfor ser vi her at tanken at en pakt skal settes ut av spill fordi det kommer noe nytt er helt fremmed for Paulus.
6 Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel,
I versene 1-5 sier Paulus at hans store sorg er at Israelittene har fått alt dette, men de ville ikke ha det, de ville heller prøve å gjøre seg rettferdig for Yehovah gjennom å holde sine egne tradisjoner og muntlige lover. Så i vers 6 forventer Paulus at spørsmålet som blir stilt er; men om det er tilfelle, betyr da det at pakten mellom Gud og Israel har slått feil? Ikke på noen måte svarer Paulus, fordi det er nemlig ikke alle Israelitter som tilhører det etniske Israel. Dette Paulus sier her er samme som i Rom 2:29, den ekte Jøde er ikke den som er født som Jøde men den som viser at han er det i handling.
7 og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. 8 Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt.
Derfor er det ikke alle Abrahams etterkommere som virkelig er Abrahams barn, sagt på en annen måte; det å være en etnisk og genetisk etterkommer av Abraham gjør deg ikke til Abrahams barn. For det er kun de som er barn av løftet som regnes som Abrahams ætt. Hvem er barn av løftet iflg Paulus? Barn av løftet er ett Hebraisk idiom for de som har Abrahams tro. Hva er Abrahams tro? Iflg.1.Mosebok så er Abrahams tro det å vise sin tro i lydighet til Moseloven slik Abraham gjorde. Dette er noe alle kan gjøre, uavhengig av etnisitet og derfor er ikke alle Abrahams barn av kjøtt og blod Abrahams barn, kun de som har Abrahams tro.
9 For det var et løfte han fikk: Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal Sara ha en sønn. 10 Men ikke bare det – også Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar. 11 Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast 12 og avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller. 13 For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot.
Hva var hadde Abraham, Isak og Jakob til felles? Alle tre hadde Abrahams tro, de viste at de tror ved å følge Guds lov og bud.
Hva hadde Ishmael og Esau til felles? Begge to hadde ikke Abrahams tro.
Ishmael var den biologiske sønnen til Abraham og Hagar, Isak var mirakelsønnen og løftet som ble innfridd. For det er noe her som vi kristne vanligvis ikke får med oss. Selv om Abraham var i høy alder, så var han som mann fremdeles fruktbar og kunne få barn. Men Sara i høy alder hadde for lenge siden passert den biologiske muligheten til å få barn. Hagar derimot var betraktelig yngre enn Sara, og derfor fremdeles fruktbar. Så når Abraham får barn med Hagar, så er det på menneskelig naturlig vis. Derfor vet man at Ishmael ikke var løftet. Men når Abraham og Sara får Isak, så vet man at dette er løftet og belønningen for Abrahams tro og derfor er kun de som har Abrahams tro Abrahams barn og kun de får løftet oppfylt slik Abraham fikk det.
14 Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! 15 For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet. 17 For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden. 18 Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil.
Her i vers 14 så forventer Paulus at stråmannen skal spørre, Gud må da være urettferdig siden han prioriterer Isak, Jakob fremfor de biologiske naturlig fødte sønnene? Til det svarer Paulus, forbannet være den som måtte mene noe slikt. Så sier Paulus noe som på mange måter går oss kristne hus forbi av og til. Han sier at det er slik pga Guds godhet og nåde. Det var pga Guds godhet og nåde at Isak ble født og Jakob helt uavhengig av menneskers strev og meninger. For til sist sier Paulus, så faller det ned på dette, Gud gjør som Han vil og viser godhet til den Han vil og forherder den Han vil og det er ikke noe vi mennesker kan gjøre for å endre på dette.
19 Nå vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan stå imot hans vilje?»
Paulus forventer at stråmannen vil igjen si, «ja om det er slik så kan ikke vi gjøre noen ting, fordi da skjer det som skjer uansett og da er Gud urettferdig for å anklage oss for noe som helst».
20 Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik?» 21 Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk?
Paulus svarer, med hvilken rett har du som er ett skapt menneske til å anklage Gud? For nettopp det at du er skapt gjør at du har ikke noe rett til å anklage Gud og Gud har rett til å gjøre med deg nøyaktig som Han selv vil.
22.Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. 23 Han gjorde det for å gjøre kjent hvor rik hans herlighet er for dem som han ville vise godhet, og som var gjort ferdige for herligheten.
Det Paulus sier her er hva som ofte blir feiltolket til predestinasjons lære, altså at Gud har valgt noen ut til frelse og noen til fall. Men det Paulus egentlig sier her er at Gud på forhånd vet at noen vil ikke vende om, de vil gå til grunne mens noen vil vende om og til dem vil han vise godhet. Fordi han vet dette på forhånd, så har han på forhånd lagd noen mennesker for å gå til grunne og noen for å arve herligheten. For vi må huske på at for Gud er det ikke noe tid og rom, så Han er i går, i dag den samme til evig tid. Han er i fremtiden, nå og i fortiden og det Han opplever i vår fremtid påvirker de valg Han tar i vår fortid. Også sier Paulus at opp til loven ble gitt, så har Yehovah tålmodig båret over med de som var lagd til å gå til grunne. Han gjorde dette for at Hans godhet skulle bli enda større mot de som har Abrahams tro og som vil arve herligheten.
24 Også oss har han kalt til å være slike krukker, ikke bare blant jødene, men også blant hedningene. 25 Slik sier han det hos Hosea:
Det folket som ikke var mitt,
vil jeg kalle mitt folk,
og henne jeg ikke elsket,
vil jeg kalle min elskede.
26 Der det før ble sagt til dem:
« Dere er ikke mitt folk»,
der skal de kalles
den levende Guds barn.
27 Og Jesaja roper ut over Israel:
Om Israels barn var så tallrike som havets sand,
skal bare en rest bli frelst.
28 For i hast skal Herren sluttføre sitt regnskap på jorden.
29 Og som Jesaja før har sagt:
Hadde ikke Herren over hærskarene
latt noen av vår ætt leve,
da var vi blitt som Sodoma,
da lignet vi Gomorra.
Israel og evangeliet
Han har kalt oss som leser dette til å ha Abrahams tro, og derfor være mennesker som vil arve herligheten. Men vi som har dette kallet er ikke bare etniske Jøder, det er også mange hedninger som har dette kallet og derfor er ikke alle som er Israelitter og Abrahams barn etnisk sett virkelig Israelitt og Abrahams barn. For som Hosea sier det, hedningene som har Abrahams tro skal også bli inkludert i Israel.
30 Hva skal vi så si? Jo, hedningene som ikke jaget etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro.
Hedninger som i seg selv ikke var opptatt å vinne rettferdighet, men hadde Abrahams tro, er blitt rettferdige av tro og vunnet rettferdighet.
31 Men Israel, som jaget etter loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram.
Men Israel var mer opptatt av den muntlige loven og sine egne tradisjoner, derfor nådde ikke de frem fordi de forkastet Abrahams tro.
32 Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen, 33 slik det står skrevet:
Se, på Sion legger jeg en snublestein
og en klippe til fall.
Men den som tror på ham,
skal ikke bli til skamme.
De ville heller være opptatt av sine egne lover og tradisjoner, de ville ikke ha noe å gjøre med Abrahams tro. Så når en av deres egne, Jesus, kom til dem og viste dem hva Abrahams tro var så ble Han en klippe til fall for dem.
1.Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. 2 For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. 3 De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. 4 For Kristus er lovens ende og mål, så hver den som tror, skal bli rettferdig.
De er nidkjære for Gud sier Paulus, men fordi de har ikke Abrahams tro så kjenner de ham ikke. Fordi de ikke kjenner Gud, så vet de ikke hva Guds rettferdighet er og forsøker i stedet å bygge opp sin egen gjennom egne lover, tradisjoner og muntlige doktriner. Derfor har de ikke bøyd seg under Guds rettferdighet og derfor har de forkastet Moseloven. For Kristus oss hvordan loven skal leves ut, så hver den som tror skal ha Abrahams tro og bli rettferdig.
5 Moses skriver om den rettferdighet loven gir: Det mennesket som lever etter budene, skal ha liv ved dem.
Den som er rettferdig fordi han holder loven skal ha liv ved dem (Rom 2:13)
6 Men denne rettferdigheten som Moses snakker om kommer av tro, for Moses sier også: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – 7 eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. 8 Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner.
Her sier Paulus at den rettferdighet som Moses snakket om i vers 5 kommer av tro. Også går Paulus videre til å si at alt det Moses sa om loven handlet egentlig om Jesus. Så hva Paulus gjør her er veldig interessant, han sier at hans budskap er nøyaktig det samme som det Moses forkynte; den som lever etter loven skal ha liv og bli rettferdig.
9 For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. 10 Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. 11 Skriften sier: Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. 12 For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. 13 Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Her i vers 9 finner vi ett av Bibelens mest siterte, men også mest misforståtte vers.
Legg først merke til hva Paulus sier er vegen til frelse, bekjenne at Jesus er Herre og tro at Gud har oppreist ham fra de døde. Paulus nevner ikke korset her, han sier ingenting om at vi må tro at Jesus døde for oss. Han benekter det ikke, for andre steder snakker han om det. Men her når han skal forklare hvordan vi blir frelst, så er det kun to ting: Bekjenne at Jesus er Herre og tro at Gud har oppreist Han (Jesus) fra de døde.
Hva er det egentlig Paulus sier her?
For å forstå hva Paulus sier her, så må vi lese forklaringen hans i vers 10. I vers 10 sier han vi tror med hjertet så vi blir rettferdig. Når Paulus sier hjertet så snakker han ut ifra sin kultur og det hans kultur trodde på. Hans kultur trodde hjertet var hjernen i kroppen og setet for følelser, vilje og intellekt. Så om vi skulle si på en moderne måte det Paulus sier her, så ville vi sagt, med hodet tror vi så vi blir rettferdige. Det Paulus sier her er samme som i Jeremiah 31:33, at når loven (Moseloven) er det vi tenker på, det vi lever etter, så blir vi rettferdige.
Når Paulus sier vi bekjenner med munnen til frelse, så bruker han ett Gresk ord her som betyr vitnesbyrd. Så om vi skulle sagt dette på vårt moderne språk, så ville vi sagt det omtrent slik; om vårt vitnesbyrd viser at vi er rettferdige, så blir vi frelst.
Så det Paulus sier her er at vi blir rettferdige når vi fokuserer på loven i vårt sinn og vi blir frelst når alle kan se at vi lever etter det vi fokuserer på. Da bekjenner vi at Jesus er Herre, for da lever vi slik Jesus sa. Og da viser vi at vi tror Jesus er oppreist fra de døde.
Så går Paulus videre til å sitere Jesaja 28:16 når han sier Ingen som tror på Han skal bli til skamme. Om vi leser Jesaja 28:16 på Hebraisk, så står det egentlig ikke «ingen som tror på Han skal bli til skamme.» Istedenfor står det i tro skal den trofaste stå uansett hvor lang tid det tar. Så det Paulus sier her er egentlig at når vi er rettferdige og frelst slik han nettopp har beskrevet i vers 9 og 10, så skal den som er trofast til sist bli frelst uansett hvor lang tid det tar, helt uavhengig av hans etnisitet (vers 11-12) for hver den som påkaller Yehovahs navn skal bli frelst (vers 13).
Når vi leser dette, så er det veldig viktig for oss å huske at Paulus sin forståelse av frelse er så mye videre enn vår. Vi tenker frelse = evig liv. Men Paulus tenker frelse = helhet her og nå på alle områder av livet OG evig liv. Så Paulus sitt budskap her i disse versene er at om vi følger Moseloven og alle kan se at vi gjør det, så vil Yehovah frelse oss og gi oss helhet i dette livet.
Så lurer du kanskje på hvorfor vi sier vers 13 handler om Yehovah og ikke Jesu navn? Fordi når vi leser vers 13 på Gresk og der Paulus siterer fra i Gamle Testamentet, så står det hver den som påkaller Yehovahs navn skal bli frelst fordi Han er Yeshua. Dette betyr ikke at Gud Fader er Jesus Sønnen slik modalistene tror, men det betyr at Yehovah er frelse fordi Yeshua på Hebraisk betyr frelse.
14 Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap!
Ingen kan påkalle Yehovah for frelse når de viser at de ikke tror på han. Ingen som forkaster Hans lov, Moseloven tror på Yehovah. Ingen kan tro om de aldri har hørt om Yehovah og Hans lov, og hvordan kan de tro uten at noen forteller dem om hva de skal tro på. Hvordan kan de fortelle om ingen sender dem ut? Derfor står det skrevet, hvor vakre de er, føttene til dem som bringer budskapet om helhet.
For her igjen er det viktig å ha i tankene hvordan Paulus forstår frelse og det gode budskapet. For Paulus er ikke det bare evig liv, det er helhet på alle områder i dette livet men heller ikke fravær av problemer. Det er mer som helhet på alle områder av livet, og helhet til å møte alle problemer som måtte komme ens veg OG evig liv. Som Paulus nettopp har forklart, denne type helhet kommer til oss når vi omvender oss tilbake til Moseloven og viser vår tro så alle kan se at vi er ett med Jesus.
16 Men ikke alle var lydige mot evangeliet.
Her igjen er evangeliet for Paulus evangeliet om Yehovah som bringer helhet OG evig liv. Som Paulus nettopp har forklart, og som Hebreerbrevet snakker om, evangeliet er ikke noe nytt i Ny Testamentet det har alltid vært men ikke alle ville tro det derfor var ikke alle lydige.
(vers 17 fortsettelse) Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? 17 Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
Om vi vil tro Kristi lære og vise vi tror, så viser vi at vi tror ved omvendelse til Moseloven slik Han lærte oss. Da er vi lydige mot evangeliet. (John 3:36)
18 Har de ikke hørt, spør jeg så. Jo, sannelig:
Deres røst har nådd ut over hele jorden,
ordene dit verden ender.
De i denne sammenhengen er Israel og de har hørt fordi som Paulus sa i Romerbrevet 1-5, ingen har rett til å si at de ikke vet hvem Yehovah er fordi Han har gjort seg åpenbart og tydelig for alle over hele jorden.
19 Men så spør jeg: Kanskje Israel ikke har forstått det? Først sier Moses:
Jeg vil egge dere til misunnelse
mot dem som ikke er et folk,
på et uforstandig folk
gjør jeg dere rasende.
20 Og Jesaja går så langt at han sier:
Jeg ble funnet
av dem som ikke søkte meg,
og åpenbarte meg
for dem som ikke spurte etter meg.
21 Men om Israel sier han:
Hele dagen rakte jeg hendene ut
mot et ulydig og gjenstridig folk.
Jo Israel har hørt, de har forstått, men de vil ikke tro sier Paulus. Men fordi de er ikke forkastet av Yehovah som nasjon, så vil Yehovah vekke Israel til omvendelse gjennom å kalle hedningene til tro. Så når Israel ser hedninger leve etter Moses og skjønne at hedninger som lever etter Moses kjenner Israels Gud, så vil det få Israel til å vende om.
