Velkommen til vår undervisning i Romerbrevet.
Denne gangen skal vi ta for oss kapittel 3 og 4 og begynne å se nærmere på hva rettferdiggjørelse av tro egentlig er.
Når vi leser Romerbrevet, så er det viktig å ha i tankene at Paulus sluttet aldri å være en Jøde. Så når han skriver Romerbrevet, så skriver han i en kjent Rabbinsk stil hvor han setter argumenter opp mot hverandre for å få frem poenget sitt. Denne stråmanns argumentasjonen til Paulus gjenspeiles derfor i en imaginær samtale mellom han og en annen person som stiller spørsmål Paulus svarer på. For å kunne forstå Paulus, så er det viktig å ha dette i tankene når vi leser brevene hans.
Kapittel 3
1Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen?
Når vi begynner Romerbrevet 3, så har Paulus nettopp sagt i Rom 2:29 at den ekte jøde er ikke den som er omskjært i kjød, men den som er omskjært på hjertet. Så Paulus sin stråmann begynner kapittel 3 med å spørre, hvilket fortrinn har da den etniske jøde som er omskjært? Og har omskjærelsen noe fordel?
Paulus svarer i vers 2
2 Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem.
Paulus sitt svar er at den etniske jødes første fortrinn er at Guds ord ble betrodd dem. Det ble betrodd dem for at de skulle være ett lys til nasjonene og kalle alle folkeslag til omvendelse (John 4:22, Jesajah 56:3)
Med bakgrunn i Rom 2 hvor Paulus har sagt at mange jøder har sviket i dette og ikke vært trofaste så stiller Paulus sin stråmann ett nytt spørsmål i vers 3.
3 Men hva om noen har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap?
Stråmannen spør, om det du sier er sant i kapittel 2 at Jødene har vært utro, kan det oppheve Guds troskap og føre til at Yehovah forkaster Jødene som etnisk folkegruppe?
Paulus svarer i vers 4
4 Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, selv om hvert menneske er en løgner. Det står jo skrevet:
Så du Yehovah skal bli erklært rettferdig ved dine ord og få seier når du blir dømt
Når Paulus svarer, så svarer han med salme 116:11, 51:4 og Matteus 12:37.
Det første ordet Paulus bruker her, som på Norsk oversettes som «slett ikke!» er det Hebraiske ordet chalilah som betyr «må det/den vær forbannet!» Sagt på en annen måte, det Paulus sier her er at den som måtte mene at Yehovah har forkastet Jødene, selv om enkelte Jøder har forkastet Yehovah, må være forbannet for å ha en slik mening.
Paulus sin stråmann spør så i vers 5
5 Men dersom vår urett fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er ikke da Gud urettferdig, menneskelig talt, når han lar vreden ramme oss?
Stråmannen tenker slik; men om Yehovah blir mer rettferdig og viser seg mer trofast fordi vi jøder har forkastet han, så må jo det være en god ting. Er ikke da Gud urettferdig for å straffe oss når vi forkaster han, siden vår forkastelse bringer ære til han?
Paulus svarer i vers 6
6 Slett ikke! Hvordan skulle Gud ellers kunne dømme verden?
Her svarer Paulus igjen med «forbannet være den som måtte mene noe slikt» for hvordan kunne ellers Yehovah dømme verden om det var sant.
Stråmannen kommer med ett nytt spørsmål i vers 7
7 Men dersom min løgn enda klarere viser at Gud taler sant, og dette blir til hans ære, hvorfor skal jeg da dømmes som en synder? 8 Skal vi ikke da like godt gjøre det onde, så det gode kan komme?
Stråmannen gir ikke opp den tanken at om Gud blir mer rettferdig når vi synder, så bør vi jo fortsette å synde så Gud blir mer æret sier han.
Hva stråmannen sier her er egentlig veldig interessant siden vi finner denne tanken igjen i mange Lutherske menigheter i dag. Mange Lutheranere vil si at de er ikke noe annet enn uverdige syndere, utav stand til å gjøre det som er rett og dette mener de gir større ære til Gud og gjør Han større. Men som vi skal se, så fordømmer Paulus dette på det sterkeste når han nå svarer i fortsettelsen av vers 8.
vers 8 fortsettelse :Det er noen som håner oss og sier at det er dette vi lærer. De skal få den dom de fortjener.
Den som tenker slik sier Paulus skal få den dom de fortjener.
Stråmannen fortsetter så i vers 9 med å spørre
9 Hva så? Har vi jøder noe fortrinn?
Stråmannen tenker her at da kan jo ikke vi jøder ha noe fortrinn egentlig om vår urettferdighet ikke kan fremme Guds rettferdighet.
Paulus svarer
Nei, på ingen måte! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synden.
Paulus svarer her at selv om Jøden har det fortrinn at de er betrodd Guds ord, så er de og alle andre under synden. Og fordi de er under synd, så har de ingen fortrinn ovenfor Gud bare ved å være etnisk Jøde og omskjært. For som Paulus viste i kapittel 1-2, også den omskjærte jøde gjør synd og når han gjør synd så er hans omskjærelse som om han har forhud.
10 For det står skrevet:
Det finnes ikke én som er rettferdig,
ikke en eneste.
11 Det finnes ikke én som forstår,
ikke én som søker Gud.
Her siterer Paulus salme 14
12 Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet.
Det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.
Her siterer Paulus ordspråkene 7:20
13.Strupen deres er en åpen grav,
på tungen har de svik,
under leppene ormegift,
Her siterer han salme 5:10 og 140:4
14 munnen er full av forbannelse og bitterhet.
15 De er raske på foten når de vil utøse blod,
16 der de ferdes, er det ødeleggelse og elendighet.
Her siterer han salme 10:7
17 Fredens vei kjenner de ikke.
Her siterer han Jesajah 59:7-8
18 Frykt for Gud har de ikke for øye.
Her siterer han salme 36:2
19Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud.
Som Paulus har sagt tidligere, og som han sier snart i vers 20, moselovens krav viser oss vår skyld. I kapittel 1-2 sier Paulus at alle har fått loven, enten overlevert direkte fordi de var etniske jøder eller skrevet på sin samvittighet fordi de er hedninger. Derfor vet alle hva lovens krav sier, og derfor kan ingen påberope seg uvitenhet.
20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.
Før vi ser nærmere på vers 20, så er det viktig å ha litt bakgrunnskunnskaper om Moseloven.
Moseloven sier i 3 Mosebok og 1.Johannes at det er en forskjell mellom den synd vi begår uten å legge merke til den og den synd vi begår med vitende vilje. Moseloven sier også at det er en forskjell mellom synd som skjer ved ett uhell og synd som skjer med overlegg. Som f.eks det er dødsstraff for noen som med vitende vilje myrder noen, men noen som forårsaker en annen manns død ved ett uhell skal ikke død sier loven. Så loven forteller oss at ubevisst synd (den synd vi begår uten å ville det/ved et uhell) kan sones ved blodet fra bukker og kalver. Men den synden vi begår fordi vi vil det kan aldri sones med blodet fra dyr. Siden vi alle mennesker har en eller annen gang med vitende vilje begått synd, gjort noe vi viste var galt, så har vi mistet muligheten til å sone den ved å følge lovens krav. Derfor sier Paulus her i vers 20 at ikke noe menneske kan bli rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever.
Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.
Men sier Paulus, selv om døren er stengt og vi ikke kan komme tilbake til Yehovah gjennom loven, så kan vi bli rettferdige på en annen måte.
For den rettferdighet som loven og profetene vitner om er nå blitt åpenbart uavhengig av loven.
Når Paulus sier dette, så sier han ikke at den rettferdighet som loven og profetene vitner om har erstattet loven. Han sier den er blitt åpenbart uavhengig av loven. M.a.o den rettferdigheten som loven og profetene vitner om er ment å eksistere side ved side med Moseloven.
En annen ting som er viktig å legge merke til her er at Paulus viser til profetene og loven. Det er samme som Paulus gjør til Timoteus, han sier at Timoteus må kjenne Gamle Testamentets skrifter for å bli frelst. For her i Gamle Testamentet er den rettferdigheten vi trenger åpenbart, men om man kaster ut GT, da kan man ikke vite hvordan man skal bli rettferdig sier Paulus.
22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell,
Den rettferdigheten som loven og profetene vitner om, blir gitt til alle som tror på Jesus Kristus.
Ha i tankene nå hva Paulus ikke har sagt, han har aldri sagt at den rettferdigheten erstatter loven. Han har sagt at den skal leve side om side med loven. Så la oss nå spørre oss selv, hva betyr det å tro iflg.Paulus? Paulus var født som Jøde, levde som Jøde, døde som Jøde og tenkte som Jøde. Når en Jøde snakker om tro, så mener han aktiv tro vist i handling. Så det Paulus sier her er at den rettferdigheten som loven og profetene vitner om blir gitt oss, når vi i aktiv handling viser at vi tror på Jesus Kristus. Hvordan kan vi vise i aktiv handling at vi tror på Jesus Kristus? John 3:36, adlyd sønnens lære så får du evig liv.
M.a.o tro på Jesus må vise seg i omvendelse til Jesu lære for å få den rettferdigheten Paulus her snakker om.
23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet.24 Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.
Så sier Paulus, for alle har brutt loven og ingen kan komme tilbake den vegen siden loven ikke kan sone bevisst synd. Men ufortjenet og av Yehovahs nåde (her mener Paulus Yehovah, ikke Jesus) blir alle som vil omvende seg til den skriftlige Moseloven frikjøpt i Kristus Jesus.
25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror.
Og nå sier Paulus noe som vi kristne ofte overser.
Her i vers 25, sier Paulus at Jesus Kristi Blod er soningsstedet for dem som tror.
Fikk du med deg hva du leste nå?
Paulus sier at Jesu Kristi Blod kan kun sone for de som har omvendt seg og viser at de tror på Hans lære. Er det ingen omvendelse, så er det ingen soning. Derfor er det Jakob sier at om vår tro ikke viser seg i lovlydige handlinger, så er vår tro død og kan ikke frelse oss. Og derfor Johannes sier i 1.John 2:6 den som sier de er i Han (i Jesus) må leve i lovlydighet slik Jesus levde.
Slik viste Gud sin rettferdighet.
Så istedenfor å gjøre Guds rettferdighet større ved å leve i synd slik stråmannen tenkte litt tidligere, så sier Paulus vi gjør Guds rettferdighet større ved å omvende oss til Jesu lære (lovlydighet) så Jesu Blod kan sone vår synd.
Dette er veldig viktig å få med seg, Paulus sier frelse er i denne rekkefølgen: Omvendelse først til Moses så vil blodet sone, ikke omvendt.
For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått.
Nå som Paulus forklarer hvordan vi skal bli rettferdige for Gud, så forutsetter han spørsmålet, men hva da med de som er født før Jesus kom? Til det svarer Paulus at i tidligere tider, så hadde Yehovah i tålmdoighet holdt tilbake straffen for dem.
26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han kjenner den rettferdig som tror på Jesus.
For i vår tid, så viser Gud sin rettferdighet ved å dømme alle som ikke viser sin tro på Jesus og kjenne dem som viser sin tro på Jesus som rettferdige.
27 Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov.
Derfor har vi ingenting å rose oss av siden vi ikke kan komme opp med en alternativ løsning for å bli rettferdig. Den eneste måten er å vise sin tro på Jesus i rettferdige gjerninger.
28 For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.
For ett menneske blir rettferdig ved å vise sin tro på Jesus, ikke på noen annen måte. Hvordan viser vi vår tro på Jesus? Johannes 3:36, ved å adlyde Sønnens lære.
29 Er vel Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem.30 For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro.31 Opphever vi da loven ved troen?
Så spør Paulus sin stråmann, er Gud bare Jødenes Gud? Er han ikke Gud også for de andre?
Paulus svarer i samme vers og over i vers 31, jo Han er alles Gud og rettferdiggjør de omskårne på kjød og de uomskårne ved samme tro.
Stråmannen spør igjen, men betyr det at troen opphever loven?
Slett ikke! Vi stadfester loven.
Til det sier Paulus, forbannet være den som måtte mene noe slikt. For loven er ikke erstattet av troen, den eksisterer side ved side om den.
Som for å understreke sitt poeng om dette, så går Paulus i Kapittel 4 over til å forklare hvordan.
1.Hva skal vi da si om Abraham, vår jordiske stamfar? Hva oppnådde han? 2 Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. 3 For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.
Her viser Paulus til 1.Mos 15:6 når han sier «Abraham trodde Yehovah og derfor regnet Yehovah ham som rettferdig.» for å forklare hvordan lov og tro kan eksistere side ved side og være avhengige av hverandre.
Når Paulus skriver dette, så skriver han det til kristne som ikke hadde det Nye Testamente. De hadde kun 1 Bibel som de så på som hellig, og det var det Gamle Testamentet. Så det er en del ting Paulus sier i dette brevet som han ikke forklarer i dybden fordi han forventer at leserene kjenner sin Bibel godt nok til å vite hva han sikter til. 1.Mos 15:6 er ett slikt eksempel. Men for oss kristne som er opplært til sjeldent eller aldri å lese i Gamle Testamentet, så trenger vi å se nærmere på forklaringen på hvrofor Abraham trodde og ble rettferdig.
Forklaringen finner vi i 1.Mos 26:5, Abraham ble regnet rettferdig av tro fordi hans tro viste seg i lydighet til Yehovahs lov.
Så her i dette ene verset ser vi hva rettferdiggjørelsen av tro er, det er tro vist i lydighet til Yehovahs lov.
Men hva er da gjerninger?
4 Den som har gjerninger å vise til,
Gjerninger er alt som vi prøver å gjøre for å bli rettferdig for Yehovah, men som ikke står i den skriftlige Moseloven.
får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. 5 Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror.
Abraham hadde ingenting å være stolt av, fordi han hadde ikke gjerninger, men ble rettferdig fordi han fulgte den skriftlige Moseloven.
6 Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger:
Den som er rettferdig ved å holde Moseloven, uten egne gjerninger, er David priser som salig
7 Salige er de
som har fått sine lovbrudd tilgitt
og sine synder skjult.
8 Salig er det mennesket
som Herren ikke tilregner synd.
Som Paulus lærte oss noen vers over, den som blir rettferdig ved tro vist i lydighet til Moseloven får også sine synder sonet ved Jesu Blod.
9 Gjelder så denne saligprisningen bare de omskårne eller også de uomskårne? Vi sa at Abraham ble regnet som rettferdig fordi han trodde. 10 Når skjedde det? Var det før eller etter at han ble omskåret? Det skjedde før han ble omskåret.
Fordi Abraham viste sin tro i lydighet til Yehovahs Torah, før han ble omskåret, så gjelder denne saligprisningen både den omskårne og den uomskårne. Derfor kan alle som vil, både omskårne og uomskårne, bli rettferdig av tro ved omvendelse tilbake til Moses skriftlige lov så deres synder kan bli sonet ved Jesu Blod.
11 Og omskjærelsen fikk han som et tegn som skulle bekrefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret. Slik ble han far til alle uomskårne som tror, så de kan regnes som rettferdige.
Det å bli omskjært er ikke opphevet av tro, men det er ikke ett tegn på at man er rettferdig. Sagt på en annen måte, fordi Abraham ble rettferdig før han ble omskåret så må vi ikke bli omskåret for å bli rettferdig. Vi blir rettferdig når vi omvender oss tilbake til den skriftlige Moseloven så våre synder kan bli sonet ved Jesu Blod. Men når vi da er blitt rettferdige, så skal vi også (så sant ikke det forbys i Moseloven pga underliggende helsetilstander eller andre forhold som kan gjøre omskjærelse til synd) bli omskåret.
Så her i vers 11, ser vi hva som er konflikten mellom Paulus og omskjærelsespartiet. Paulus sier du må ikke bli omskåret for å bli rettferdig, men Paulus sier ikke at du aldri noen gang skal bli omskåret. Omskjærelsespartiet sier du må bli omskåret med en gang for å bli rettferdig.
12 Men han ble også far til de omskårne når de ikke bare er omskåret, men også går i vår far Abrahams fotspor og har den tro han hadde før han ble omskåret.
Her i vers 12 snakker Paulus spesifikk til jøden, han sier til dem at Abraham er kun din far når du går i hans tro. Vi husker fra 1.Mos 26:5 at Abrahams tro viste seg i lydighet til Moseloven og Moseloven alene. Så det Paulus egentlig sier her er at kun den Jøde som følger kun den skriftlige Moseloven er ett barn av Abraham. Derfor er det Paulus sa litt tidligere i Rom 2:29 at den ekte Jøde er den som har Abrahams tro vist i lydighet til Moseloven, ikke den Jøde som er omskjært på kjød.
13 For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.
For å begrunne dette Paulus nettopp har sagt, så henviser han til Abraham og sier følgende: Fordi Abraham adlød Yehovah så kom Isak, men Ishmael kom fordi Abraham prøvde å bli rettferdig ved egne lovgjerninger. Ishmael var ikke løftesønnen, og som Paulus sier senere i Galaterbrevet, Isak og Ishmael kunne ikke eksistere sammen. På samme måte kan heller ikke rettferdighet ved tro vist i lydighet til den skriftlige Moseloven eksistere sammen med lovgjerninger som er det motsatte av rettferdighet ved tro.
14 Er det de som holder seg til loven, som er arvinger, da er jo troen meningsløs og løftet opphevet. 15 Loven fremkaller vrede,
For om du holder deg til lovgjerninger og forventer å arve, så gjør du troen meningsløs og løftet oppheves. Det Paulus sier her er at om du prøver å bli rettferdig for Gud ved noen annen måte enn omvendelse til den skriftlige Moseloven, så kan ikke løftet om soning av synd oppfylles. For hver den som holder seg til egne gjerninger, fremfor Moseloven, kommer inn under vredens dom sier Paulus.
men der det ikke finnes noen lov, finnes det heller ikke noe lovbrudd.
Det Paulus sier her er at der man kaster ut egne gjerninger og holder seg kun til den skriftlige Moseloven, så er man ikke under vrede.
16 Derfor fikk Abraham løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde.
Det å holde seg til den skriftlige Moseloven gir nåde og oppfyllelsen av løftet vi venter på, det evige liv.
For da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for den som har loven
Løftet er ikke bare for den etniske jøde som har fått loven
, men også for den som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle,
Men for alle som er rettferdige av tro vist i lydighet til Moseloven.
17 slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag. I Guds øyne er han vår far, for han trodde ham som gjør de døde levende og byr at det som ikke er, skal bli til.
Abraham fikk løftet fordi han trodde Yehovah og viste sin tro i lydighet til Yehovahs lov.
18 Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal ætten din bli. 19 Han var nesten hundre år, men ble likevel ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv. 20 Han var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig.
Fordi Abraham holdt Yehovahs lov og dermed viste at han trodde på Yehovah, så ble Abraham rettferdig. Men med den rettferdigheten så arvet han ikke bare Isak, han arvet Isak på en mirakuløs måte for etter omstendighetene skulle ikke Abraham kunne få barn lengre.
Det største vi arver når vi blir rettferdige av tro er evig liv, men vi kristne går ofte glipp av at Bibelen lærer oss at vi arver så mye mer. Vi arver også Yeshua (frelse) her og nå i dette livet. Det er det som er Paulus sitt poeng her, og som vi også ser i Matteus 6:25-34 og 5.Mosebok 28:1-14; hver den som er rettferdig av tro vist i lydighet til Moseloven vil få sine behov møtt i dette livet.
23 Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, 24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham
Tror på Yehovah og viser vi tror slik som Abraham
som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige
Vi er rettferdige fordi Han (Jesus) ble oppreist.
