7 august 2022
Series: Bibel

Tilgivelse og de vanskelige spørsmål

Speaker: Ernie Hume

De vanskelige spørsmålene om tilgivelse

Sist gang lærte vi at tilgivelse er å si at ett annet menneske som har gjort deg vondt er uskyldig. Tilgivelse skal kun gis når den som gjorde deg vondt har erkjent hva de gjorde og sluttet å gjøre deg vondt (omvendelse). Vi lærte også at det er slik vi blir tilgitt av Gud, når vi erkjenner at vi lever i synd og bryter Guds lov men bestemmer oss for å fra nå av holde Guds lov (omvendelse) så sier Gud vi er uskyldige. Vi lærte også sist at den som ikke vil tilgi vil heller ikke bli tilgitt. Men utfordringen vår er to ting, hvordan takler vi de som ikke vil omvende seg og derfor ikke skal tilgis? Er det nødvendig å tilgi seg selv før jeg kan tilgi andre? 

Bitterhet

Har du noen gang lånt penger til noen og de ikke ville betale deg tilbake? Da vet du hvor frustrerende det kan føles  når noen skylder deg noe, og hvor lett det er å bli skikkelig sint på noen når de ikke vil betale deg tilbake. Da vet du også at vegen er kort fra rettferdig frustrasjon og sinne til bitterhet og nag på grensen til hat. For det er helt naturlig at du vil føle mer og mer frustrasjon over den andre personens manglende vilje til å gi deg hva du har krav på. Men hva hadde skjedd om du kunne gitt jobben å kreve inn de pengene til ett inkassobyrå? Da ville du fremdeles hatt krav på de pengene, men du vil slippe å gjøre noe som helst fordi inkassobyrået gjorde jobben for deg. De tok byrden, frustrasjonen og stresset med å overbevise vedkommende om at han måtte betale pengene tilbake. Det eneste du hadde trengt å gjøre var å vente på at inkassobyrået skulle gi deg rettferdighet.

Når noen gjør noe galt mot deg, enten de stjeler fra deg eller sårer deg på andre måter, så sier Bibelen de blir deg skyldig. De har da plikt etter Moseloven og erstatte det de har stjålet fra deg og kompensere deg for det. Om noen har stjålet noe fra deg, så har de plikt til å returnere det + verdien av det de stjal + det du eventuelt har tapt på å være uten den tingen de stjal. Dette gjelder både materielle ting men også ikke materielle objekter som vår selvfølelse og selvtillit. For mennesker kan med ord stjele din selvfølelse og selvtillit like mye som de kan fysisk stjele en ting fra deg som du eier. Det å erstatte hva som er stjålet og kompensere for tapet er omvendelse, men som vi alle vet, det er ikke alltid alle som gjør oss vondt vil omvende seg.

Tilgivelse er ikke ubetinget

Som vi lærte sist gang, når de som synder mot oss ikke vil omvende seg, så skal ikke vi tilgi dem. Men vi har heller ikke lov til å bli bitre og bære nag mot dem. Så hvordan skal vi finne balansegangen mellom å kreve det vi har rett på, uten å bli bitre og hatefulle mens vi venter? Ved å gi hele situasjonen vi står i til vår Gud Yehovah.

Nå er ikke Yehovah ett inkassobyrå, så du må ikke misforstå den illustrasjonen. For poenget med den er ikke inkassobyrået, men hvordan du vil føle deg om noen tar jobben for deg å kreve det du har rett på. For på samme måte som du kan gi ett inkassobyrå byrden med å kreve inn hva andre skylder deg, så kan du (om du vil) gi Yehovah byrden med å kreve din rett og det andre skylder deg. Men dette er ett valg du selv må ta, du må selv velge å stole på at Yehovah vil enten gi deg hva du har krav på eller legge på den andres personens hjerte å omvende seg. Å ta dette valget vil beskytte deg mot å bli bitter og hatefull mens du venter på å få din rett, eller at den andre personen skal omvende seg.

Må vi tilgi oss selv?

I 3.Mosebok 19:18 og Matt 22:39 så sier Bibelen at vi har som oppgave ikke bare å tilgi andre men også oss selv. For som Bibelen sier i disse to skriftstedene, du kan ikke egentlig elske andre og tilgi andre om du ikke først elsker deg selv og tilgir deg selv. Dette vet vi jo også er sant om vi tenker oss litt om, vi kan vite at Gud har tilgitt oss men allikevel bære på skyld fra vår fortid fordi vi har ikke tilgitt oss selv. Om vi ikke først tilgir oss selv, og elsker oss selv, så er det veldig vanskelig til dels umulig å tilgi andre.

Hvordan tilgir vi oss selv?

Å tilgi seg selv er ikke noe anderledes enn å tilgi andre. Du tilgir deg selv når du vet du har omvendt deg, da kan du si til deg selv “jeg er uskyldig”.

Men som vi vet når det gjelder å tilgi andre, tilgivelse betyr ikke at du sier det som skjedde ikke betyr noe eller det ikke gjorde vondt. For selv om du tilgir andre, så vil du fremdeles huske hva som skjedde og hvordan det føltes. Og som du vet, når du tilgir andre. Du vil fremdeles huske hva som skjedde, hva de sa, hva de gjorde, hvordan du følte det. Men jo mer du husker, jo mer du føler, jo mer må du minne deg selv på “de er uskyldige fordi de har omvendt seg.”

Akkurat slik er det med deg selv, du vil fremdeles huske hva som skjedde, hvordan det føltes. Du vil huske hvordan du følte deg, hvor dum du følte deg, eller hvor slem du følte deg når du gjorde noe galt i din fortid. Men jo mer du husker, jo mer du føler, jo mer må du minne deg selv “jeg er uskyldig fordi jeg har omvendt meg.”

Omvendelse gir tilgivelse, men hva da med Jesus?

Som vi lærte sist gang, vi blir tilgitt av Gud når vi omvender oss. Men som vi også lærte, tilgivelse kan best sammenlignes med en benådning. Hva du har gjort, eller hva andre har gjort mot deg eller du mot deg selv, blir stående selv om du blir tilgitt.

Når noen blir benådet her på jorden, så blir forbrytelsen de gjorde stående på rullebladet som at de er benådet. Så når du blir benådet av Gud fordi du omvender deg, eller du benåder andre som har gjort noe vondt mot deg, eller du benåder deg selv, så blir det du gjorde stående på ditt “åndelige rulleblad.” Det er bare den som har ett rent “åndelig rulleblad” som er frelst. Så hvordan får vi ett “rent åndelig rulleblad”? På samme måte som Israel fikk det i Gamle Testamentet.

Når Israel syndet i Gamle Testamentet, så krevde Yehovah først omvendelse også ett offer. Sagt på en annen måte; først måtte Israel bli benådet av Yehovah gjennom omvendelse, så kunne de ofre for å tilfredsstille Yehovahs raseri over den synden de hadde gjort. Gjennom hele Gamle Testamentet ser vi at de måtte følge denne rekkefølgen, først omvendelse, så offer. Og de få gangene de prøvde å gjøre det motsatt, så blir Yehovah rasende og sier ofringen er som en stank i hans nese.

Vi finner samme rekkefølgen hos Paulus når han i Apostlenes gjerninger 20 og 26 sier han forkynte først omvendelse også tro på Jesu død og oppstandelse som offer for synd = frelse. 

Så omvendelse gir tilgivelse, men tilgivelse gir ikke frelse. Derfor kan du være tilgitt av Yehovah uten å være frelst og derfor trenger vi også Jesus i tillegg til å omvende oss.

En forkynnelse uten omvendelse

Det vi vet nå er at omvendelse er nødvendig for å bli frelst, for uten omvendelse ingen tilgivelse, ingen tilgivelse ingen frelse. Men vi vet også at omvendelse er nødvendig for å tilgi andre og seg selv. Om du ikke vil tilgi andre, så blir du ikke selv tilgitt og det inkluderer deg selv. Når vi vet at det blir mer og mer vanlig blant kristne å tro vi ikke trenger/ikke skal/ikke kan omvende oss så skjønner vi litt mer av bakgrunnen for Matt 7:21-23.

For i min tid som evangelist og forkynner, så har jeg mer enn en gang møtt på den tankegangen blant kristne som sier det er nok å tro Jesus døde for deg og det er det som er omvendelse. Men som vi har sett, det er ikke det Bibelen lærer oss.

Bibelen lærer oss at vår frelse er avhengig av at vi slutter å gjøre det som er galt i Guds øyne (omvender oss) oss for først å bli tilgitt. (Legg merke til at Bibelen sier vi må slutte å gjøre det Gud sier er galt, ikke det vi sier er galt. )

Bibelen lærer oss at vi skal tilgi andre og oss selv når de og vi har sluttet å gjøre det som er galt mot oss og mot oss selv.

Om vi tror vi er utav stand til å slutte å gjøre gale ting, så tror vi at omvendelse er en umulighet og tror vi dette så er ikke vi frelst.

Men hvor mange ganger skal vi omvende oss?

Jesus , Paulus og Johannes svarer begge på dette når de sier (Jesus i Matt 18, Johannes i 1.Johannes, Paulus i Rom 7) vi skal tilgi den som omvender seg sytti ganger syv ganger.

Sagt på en annen måte, både Paulus, Johannes og Jesus sier at hver gang noen synder mot oss for så å omvende seg, så skal vi alltid løse de ut og erklære de uskyldige. Gud behandler oss på samme måte, Han forventer ikke syndfrihet. Han har aldri noen gang hverken i GT eller NT sagt at vi skal være syndfrie. Men Han har sagt at på denne siden av det nye Jerusalem, så vil vi flere ganger falle i synd. Hver gang vi faller i synd (vi gjør noe Guds lov sier er galt uten å ville gjøre det) og vi omvender oss så vil Gud tilgi oss.

Så lev ett liv i omvendelse først til Yehovah, så til deg selv, så til andre i den rekkefølgen. Når du da vet du er tilgitt av Yehovah, du har tilgitt deg selv så vil du klare å tilgi andre som har omvendt seg.

Da og bare da kan du ofre for din synd i tro på Jesu død og oppstandelse.

Da og bare da er du frelst.